Men uten at de hørte meg på konferansen og uten å ha et eneste  holdepunkt i det Fædrelandsvennen skrev etterpå, har NHO Agders folk gått til angrep på meg.  En ting er at seniorrådgiver Trond Madsen opptrer som villstyring i sosiale medier (”Antonsen sporer av”, ”snakker ikke sant”, ”bortimot pinlig”, Twitter 25.04). Mer alvorlig syns jeg det er at direktøren for det hele, Siri Mathiesen, setter sitt navn under et innlegg 28. april der hun stempler meg som en som ”vender ryggen til de prioriteringene resten av landsdelen står samlet om”. Nåde den som kommer med nyanser!

Jeg har ikke sagt eller ment at vi skal snakke mindre om vei, jeg vil bare at vi skal snakke mer om tog.  I tillegg!

Siri Mathiesen påstår også at ”Antonsen harselerer med engasjementet for en trygg og møtefri vei mellom Kristiansand og Stavanger. ” Det er ganske grovt.

Jeg støtter opp om alle veistrekningene landsdelen har prioritert i arbeidet med NTP, ikke minst E39 i Vest-Agder, som kanskje haster mest. Årsmøtet vårt på Lindesnes i år vedtok at ”Venstre vil ha møtefri og firefelts vei som standard gjennom Agderfylkene og videre til Stavanger”.

At dette må være et langsiktig mål, innrømmer selv NHO: ”Vi er naturligvis klar over at trafikkgrunnlaget er sterkt varierende langs strekningen, og det vil derfor også være urealistisk å se for seg at man skulle få en komplett firefeltsløsning innenfor kommende NTP-periode”, skrev Siri Mathiesen og fylkesordfører Bjørgulv S. Lund tidligere i år.

Det var nettopp dette trafikkgrunnlaget jeg viste til da jeg sa at  ”ingen med troverdighet kan si at firefelts vei vest for Vigeland er prekært”.  Det begrunner jeg slik: Årsdøgntrafikken (ÅDT) der er 4-5.000.  På 2/3-feltsveien mellom Arendal og Grimstad er ÅDT nå 16.000. Men veien er ennå god nok, selv om trafikken til tider er tett.

Vi må tåle en åpen debatt om hva som mest sannsynlig kan overbevise Stortinget i 2013: Fire-felt over alt eller noen steder 2/3-felt som senere kan utvides? Jeg ville ikke vært skråsikker på at et krav om firefeltsvei uten tilstrekkelig trafikkgrunnlag, i strid med vegvesenets faglige vurderinger, er den beste strategien i en knallhard kamp med andre landsdeler.

Det er helt umulig å bygge seg ut av trafikkveksten med bare bilveier.  Derfor er viljen i NTP-forslaget til å satse på kollektivtrafikk og vurdere store jernbanesatsinger større enn noen gang.  Nasjonalt foreslås det nye skritt for å koble sammen Sørlands- og Vestfoldbanen, og høyhastighetsutredningen peker ut Oslo – Kristiansand – Stavanger som den mest interessante lyntogstrekningen.

Her burde Agder vært på hugget, men det er vi dessverre ikke.  At det offentlige har valgt å kalle sin påvirkningsaksjon mot NTP for “Vegaksjonen” sier mye.  Om manglende forståelse for at tid vil bli det aller mest verdifulle for folk og at en attraktiv region derfor må ha transport som bringer deg fra bysentrum til bysentrum mens du kan gjøre andre ting. ”Vegaksjonen” er også et uttrykk for at de flotte målsetningene i Regionplan Agder ikke blir fulgt opp: Her står det at klimahensyn skal være et overordnet krav i alle regionale og lokale samfunnsbeslutninger og at vi skal ha en fremtidsrettet strategi for jernbaneutvikling i Agder.

NHO nasjonalt mener gode ting om tog. Problemet for Agder er at den lokale NHO-avdelingen til nå har brydd seg lite om annet enn vei. NHOs dyktige veilobbyist Knut Dannevig sa det rett ut på KS Agders høstkonferanse i fjor: “Vi vil helst ikke ha for mye snakk om tog, vi føler det kan ødelegge for vei”.

En god strateg justerer kursen mot mål underveis når forhold endres.  Økt realisme i tog tilsier at vi heretter bør drive påvirkningsarbeid langs et dobbeltspor. Det vil også vise en landsdel som er på høyde med nasjonal tenkning. Med bare ensporet veitenkning blir vi fort stående og vente i tett, kryssende trafikk inn mot Stortinget.

Må jeg dessuten helt til slutt få legge til at det er noe nær meningsløst å beskylde Venstre og meg i å falle for fristelsen til å fri til togentusiaster. Vi er togentusiastene.

(Les også lederen i Fædrelandsvennen 25. april: Glem ikke jernbanen)

Et folkehav på torget i Grimstad før toget går til Kirkeheia

Kjære medborgere i Grimstad,

kjære venner av byen som er med oss her i dag

og framfor alt: Kjære medmennesker!

På en lys sommerdag har vi sett inn i det dypeste mørke.

Først skjedde det aller verste som vi innerst inne har fryktet kunne skje, fordi vi i et sted langt bak i bevisstheten vet at også vi lever i terrorens tid.  En bombe plassert midt i hjertet av det norske demokratiet, rettet mot regjeringen og alle i departementene som jobber for Norge.  Mange døde for demokratiet og det åpne samfunnet fredag ettermiddag i Oslo.

Så skjer det som er så grusomt og forferdelig at ingen har kunnet forestille seg det. Bortsett fra en. Med kynisk ondskap ble en etter en av vår framtid drept. Ungdom som var samlet på leir på Utøya, nettopp fordi de ikke er likegyldige eller bare opptatt av seg selv.  AUF-erne var på leir fordi de engasjerte seg for en bedre verden.  Så blir de rammet av det verste av verdens vondskap.

Uavhengig av politisk farge, det er slik ungdom vi bygger vår framtid på.  Vi har ingen å miste, men har likevel mistet så mange.

Vi er i sinne, men mest av alt er vi i sorg.

Vi føler inderlig med alle som har mistet sine nærmeste.

Midt opp i all sorgen må vi være takknemlige for – ja, kunne føle på gleden over –  at våre fire fra Grimstad på Utøya reddet livet og er kommet hjem.

Åse Louise og Knut Johan,

Andrea og Sigurd,

vi deler sorgen over vennene dere har mistet.  Og vær sikker på en ting; Grimstad er med dere og vil støtte dere i alt.

—-

Norge vil ikke bli det samme etter terroren på fredag. Men de siste dagene, med hundretusener av deltakere i markeringer som denne, har vist at det er vi som bestemmer hva Norge nå blir. Vi er folkeviljen, og den er sterk. Vi vil forsvare og styrke de verdiene vi er så stolte av.  Vi skal møte angrepene på demokratiet vårt med mer demokrati, mer åpenhet og mer engasjement.  Derfor er det også lys i mørket.

Så kan vi igjen spørre oss: Hva skal vi kjempe med, hva er vårt våpen?  De fleste av oss har jo ikke flere ord igjen, i hvert fall ikke akkurat nå. Men vi kan kjenne på verdiene og følelsene som har fått tårene til å flomme de siste dagene.  Og vi kan ta medmenneskene som står ved siden av oss her i hånden og kjenne på styrken som samholdet gir. Med medfølelse og samhold kommer vi langt.

Og slik kan vi også hedre minnet til de mange som har mistet livet: Ved å dyrke kjærlighet, respekt og toleranse så sterke at disse verdiene overvinner ondskapen.

Er det naivt? Nei, for i et samfunn der hver og en av oss dyrker disse verdiene, blir det vanskeligere å bli gående alene, dyrke vrangforestillinger, og miste kontakten med rett og galt.  Det er vårt vern mot vold.

Så skal vi ikke glemme at AUF-erne på Utøya ble valgt som mål fort terroren fordi de, heldigvis i likhet med de aller, aller fleste av oss, mener at alle mennesker er like mye verd. Uansett land de bor i, kultur de lever under eller religion de tilhører.

Så finnes det dessverre også fundamentalister og ekstremister i alle deler av verden som vil bekjempe likeverd og menneskeverd med vold.  Jeg tror at et land som viser at det virkelig går an å leve sammen i åpenhet, i respekt og toleranse også er et sterkt argument mot at disse menneskefiendtlige miljøene kan vinne oppslutning. Det er også en oppgave vi har.

—-

Det er et gripende oppmøte her.  Det gjør meg sikker på at lyset vil overvinne mørket og at sår vil gro. Men la oss gjøre alvor av det vi lover hverandre her i dag.  Første prøve er 12. september.  Da er det valg.  Finn deg et parti å stemme på og delta!  Grimstad er en av 20 kommuner der 16 og 17.-åringer har stemmerett i år. Det har vi fått lov til fordi vi vil ha mer demokrati og mer engasjement i Grimstad.

Til dere unge vil jeg si: Bruk denne nye stemmeretten! Og til alle dere andre:  Det er ungdom på alle partiers lister. Stem dem inn!  Da vi vil vi vise at verdiene vi føler ble angrepet på den forferdelige fredagen 22. juli forsvares i det daglige.  Da forbedrer vi Norge.

Takk!

(Publisert i Fædrelandsvennen 15.04.11)

Det hadde vært greit nok det, hvis det ikke var for at Holmer-Hoven i sine artikler så konsekvent vrir og vrenger på fakta, kommer med usannheter og åpenbart bare forakter nyansene som virkeligheten er full av. Alt for å kunne male sine fordomsfulle sort-hvitt bilder der samfunnsaktører alltid skal framstilles som de reneste idioter.

Jeg har i løpet av mine år på Sørlandet truffet en hel del som ikke tør si det de mener i frykt for å bli skjelt ut av Holmer-Hoven. Det er et litt trist paradoks at en mann som jeg antar begynte å skrive for å ta et betimelig oppgjør med en lukket og unnfallende kultur på Sørlandet, nå mer enn noen annen bidrar til at folk tier stille eller lar være å prøve seg på en flombelyst offentlig arena. Han er blitt en skrivende jernhånd fra Jante.

Finn Holmer-Hoven har nylig latt det gå ut over fylkespolitikere og universitetets ledelse, og onsdag var det altså vi politikere som takket ja til en middagsinvitasjon som fikk unngjelde.  I Holmer-Hovens bilde er jeg en av politikerne med ”naivitet og frynsete integritet”, ”dårlig skjønn og manglende integritetsbevissthet” og ”etisk kompass ute av drift.” Uten å ha vært til stede i den omtalte middagen hos Tønnevold, fastslår Holmer-Hoven likevel at det er skapt ”uformelle bindinger og bånd til politikere i en intim privat sfære som før eller senere får betydning for hans virke som sentral næringslivsaktør”. Hva vet han om det?

Ingenting er viktigere for meg som politiker enn min uavhengighet og integritet. Derfor syns jeg slike middagsinvitasjoner kan være etisk vanskelige. Det er all grunn til å være på vakt, og jeg takker som regel nei. Dette har jeg da også sagt klart fra om til flere aviser og NRK, jeg har fortalt åpent og detaljert om mine vurderinger for og mot å si ja, men det passer selvfølgelig ikke i Holmer-Hovens bilde å nevne at en politiker er opptatt av etikk, han skriver i stedet at vi ”bare lirer av oss tanketomme svar”.  Så manipulerer han videre med å referere en aldeles ubehjelpelig uttalelse fra stortingsrepresentant Ingebjørg Godskesen om at hun mener dette ”er et privat selskap og ikke noe hun gjør som politiker”, hvoretter vi alle tillegges denne oppfatningen.  Jeg har imidlertid vært meget tydelig på at jeg ble invitert som og møtte som Grimstads ordfører.

Det blir bare dumt når Holmer-Hoven hevder det hadde blitt månelyst om Kjell Inge Røkke hadde invitert stortingspolitikere fra Ap og Frp til middag hos seg. For Røkke har gjort akkurat det – han var ikke snauere enn at han inviterte hele Stortingets næringskomite da jeg var statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet (jeg husker ikke lenger om jeg ikke var invitert eller takket nei).  Det er heller ikke lenge siden næringsminister Trond Giske var i middag hos samme Røkke.

Holmer-Hoven frakjenner både den som inviterer og inviterte noen som helst vilje og evne til å kunne håndtere situasjoner som kan reise etiske spørsmål. Med formuleringen ”upolitisk kveld” mente nok ikke tønnevoldene annet enn at vi ikke skulle diskutere saker. Men i Holmer-Hovens verden kan ikke omtanke og godhet tenkes å eksistere i romslige hus, der finnes bare durkdrevne kapitalister med kyniske motiver.

Hvis måltider bare kunne serveres med kynisme, ville nok virkeligheten vært verre enn selv Holmer-Hovens beskrivelser av den. Rådmann Aglen og jeg har for eksempel de siste månedene invitert tre redaktører til lunsj, deriblant Fædrelandsvennens Eivind Ljøstad. Vi tiltrodde hverandre integritet, men kan jo ikke underslå at avisen skrev om ”Grimstads nøkkelrolle” to dager etterpå og noen måneder senere gjenåpnet sitt Grimstad kontor. Så skulle Holmer-Hoven ha rett i at det ikke finnes noen gratis lunsj, er det i så fall utrolig hva en kan få utrettet for bare 3-400 kroner.

Folkefesten i Grimstad 11. november 2010.

Tale til Thor Hushovd 11.11.2010

Kjære Thor! Velkommen hjem, verdensmester!

Denne dagen har vi venta på lenge! For vi, folk i Grimstad, på Sørlandet og i Norge, er så utrolig stolt av deg! Det hører du på folkets jubel her!

Det er vanskelig å finne ord som er store nok. Vanligvis er noe av det fineste en kan si til mennesker som har gjort utrolige prestasjoner, at de har skrevet seg inn i historiebøkene.  Men det har jo du gjort for lengst.  Du har i så mange år oppnådd så mye at det også før verdensmesterskapet bør stå side opp og side ned om deg i både Grimstads byhistorie og norsk idrettshistorie.

Du har jo faktisk vært verdensmester før.  Som ungdomsverdensmester i 1998. Det var imponerende!  Så kopierte du Dag Otto med å vinne en etappe i Tour de France.  Fantastisk! Så har du vunnet etappeseire i Tour de France ÅTTE ganger til. Det er helt rått!  Og så har du sikret deg den grønne poengtrøya to ganger. Det er enestående! Pluss mye annet. Helt utrolig, samlet er jo dette noe av det aller, aller beste en norsk idrettsutøver har oppnådd – i alle fall når vi snakker om de store, tøffe, internasjonale idrettsgreinene.

Men så, den 3. oktober, topper du alt med å bli verdensmester i landeveisritt! Det har du selv sagt er ti ganger større enn det andre du har vunnet.  Thor, vi er i ferd med å gå tomme for ord! Vi er sykt imponert og hemningsløst begeistret, og vi kan ikke annet enn å bruke alle ordene vi har brukt opp gjennom årene en gang til, men nå alle på en gang: VM-gullet er enestående, imponerende, fantastisk, helt utrolig rått! Gratulerer!!

Det er selvfølgelig lett for en ordfører og Grimstadpatriot å si at dette er en av de aller største norske idrettsprestasjonene gjennom tidene, kanskje den aller største.  Det viktige er at alle de som har greie på idrett sier det samme.  Før du vant VM, hentes gjerne Vebjørn Rodals OL-gull på 800 meter i 1996 fram som det aller største.

Men i VM syklet du altså i nesten 270 kilometer, du syklet i høy fart i 6 timer, 21 minutter og 49 sekunder.  Det er en ufattelig sterk prestasjon.  Men den som følger et sykkelritt ser jo lett at det kreves så mye mer enn å sykle fort lenge for å vinne, når alt til slutt blir avgjort på de siste metrene. Eksplosiv styrke er en  ting. Men det krever også et kaldt hode.  Og nerver av stål.  Og en vilje av en annen verden!

Alt dette har du! Derfor er du verdensmester! Men du har også et varmt hjerte for Grimstad, og det er vi veldig takknemlige for! Du er den personen som gir Grimstad mest omtale, nasjonalt og internasjonalt. Omtale som alltid er positiv for Grimstad.  Du er vår fremste ambassadør!

Og enda bedre: Det er så flott å høre deg snakke så godt om Grimstad, og det er så flott å se at du er virkelig glad for å komme hjem. Det gleder alle Grimstad-folk!

Grimstad er en sykkelby, og vi har et veldig sterkt sykkelmiljø.  Det har du blitt inspirert av en gang, og nå er det du som inspirerer dem.  Du har også vist din raushet og ønske om å gi noe tilbake ved å etablere sykkelteamet Plussbank Cervelo.   Grimstad kommune og Aust-Agder fylkeskommune vil også gjerne fortsette i den tradisjonen med en liten gave i forbindelse med VM-gullet.  Men den skal fylkesordfører Laila Øygarden si mer om.  Jeg vil bare nok en gang si: Gratulerer! Og takk, Thor!

I dag kjenner vi veldig sterkt gleden over at denne funksjonelle perlen av et lærested nå er høytidelig åpnet! Betydningen Campus Grimstad vil ha for Arendal-Grimstad og betydningen Universitetet i Agder vil ha for landsdelen vår i årene framover, kan vi i dag bare ane. Men det aner meg at den betydningen neppe kan overdrives.

Framtiden er jo alltid ukjent. Det er menneskers valg og vilje som skaper den framtid som så blir til historie, og som vi, først når vi ser tilbake, kan se de lange linjer i. Her er en:

Da skipsreder O.T. Tønnevold i 1918 bestemmer seg for å gi formidable 400.000 kroner for å få etablert en teknisk utdanning i Grimstad, er det to viktige ting han ikke vet om framtiden.  For det første, at noen risikable investeringer han gjør litt senere skal slå feil, og at de pengene han nå gir bort, kanskje kunne reddet ham. Tønnevolds egen kortsiktige nytte av å satse på utdanning blir altså negativ.

Men han vet heller ikke at det er hans bidrag som skaper den start som etter hvert skal gjøre Grimstad til utdanningsby. Men kanskje ante Tønnevold at det kunne bli en klok investering. For alt som er skapt av høyere utdanning i Grimstad senere, fram til her vi står i dag, er bygget bit for bit på det fundamentet som Sørlandets Tekniske Fagskole ble.  Fordi vi allerede hadde noe, kunne vi alltid og med rette hevde at Grimstad var det beste stedet å bygge ut, å bygge mer, å bygge en stadig høyere utdanning.

Campus Grimstad er bygget og leid ut til universitetet av Johan Benad Ugland.  I norsk sammenheng er det helt unikt.  I Grimstad er det en tradisjon for innovasjon i samspillet mellom private og det offentlige.

”Åpen Campus” er et viktig prosjekt her. Hva bør det være rom for i en åpen campus?

Først av alt: Det må være rom for tålmodighet. Forskning skal være nyttig, men ofte blir nytte først synlig når vi ser tilbake på de lange linjene.  I 1829 blir Gjerstad-gutten og vår store matematiker Nils Henrik Abel syk og dør bare 26 år gammel under sitt opphold i Froland, mens han venter forgjeves på sin Paris-avhandling. Den unge mannen aner ingenting om at det skal komme til å gå noen lange, innfløkte linjer fra hans matematiske arbeid fram til blant annet den globale mobiltelefonrevolusjon som for en del er skapt nettopp her i Grimstad.

Fordi vi ikke vet hva som på lang sikt virkelig vil være nyttig, så håper jeg det i en åpen campus vil være rom for å utfordre, å skape debatt, å dyrke verdien av uenighet og med det som metode avkle sannheter som ikke er dypere enn at de bare har en levetid på 10-20 år.

Det fyller meg både med stolthet og forventning at universitetet her i Grimstad skal gi seg i kast med noen av de store utfordringene i vår tid: Det er klima og behovet for fornybar energi, det er helse og omsorgsbehov, og kanskje mest spennende av alt: Det er møtet mellom helsefag og teknologi.

Det er dette samfunnet trenger, og mange dører vil stå åpne for dem som får sin utdanning herfra. Jeg håper likevel at mange også vil bruke utdanningen sin til å åpne dører som til nå har vært lukket. For vi utdanner oss ikke for bare å lære andres svar, men like mye for å kunne stille spørsmål og danne oss våre egne oppfatninger, for å få et fundament for å bruke våre egne evner, og slik føre oss selv og samfunnet framover.

I dag er en stor dag i Grimstad og i Agder. I dag er det lett å se den lange linjen mellom vår hypermoderne campus med den blå boksen og den gamle skolebygningen i sentrum, som ennå ligger der som et vakkert monument med fargen fra en bleknet måne. De er bundet sammen av en tro på at viten og vilje skaper utvikling.  Det aner meg at Olav H. Hauge har noe å si oss her:

I dag såg eg tvo månar

Ein ny og ein gamal

Eg har mest tru på nymånen

Men det er nok den gamle.

Til alle som skal ta denne arven videre: Lykke til!