Kunsten og fridommen

Opningstale på årsmøtedagen i Norsk Teater- og Orkesterforening 14. juni 2019.

Vega Scene, Oslo

Kjære kulturminister, teater- og orkesterfolk, representantar for scenekunsten elles – og kjære gjestar!

Ver velkomne til denne årsmøtedagen om vilkåra for kunst som fri ytring. Vi kan like gjerne med ein gong forenkle dette temaet til å handle om kunsten og fridommen. For ikkje berre er det umogleg å tenke seg seg kunst utan at den er fri. Fridommen har også kunsten som forutsetning. Den eine kan ikkje eksistere utan den andre. Så skal dette bli ettermiddagen med store ord? Ja, la oss prøve det. Kanskje er det tid for det.

Eit perspektiv på Norge er dette: Vi har hatt det så fredeleg. I tiår etter tiår kunne vi strengt tatt ha klart oss med berre små ord . Problema vår har for det meste ikkje vore særleg større enn at det ville ha vore mest passande å beskrive dei med nøkterne ord og vendingar.

Eg skal vel presisere at vi kunne ha klart oss med det. Alle veit vi jo at vi ikkje må klikke lenge – eller reise lenger enn til næraste bomstasjon – for å bli minna på at slett ikkje alle interesserer seg for begrensningens kunst. Store ord og høg stemme er for mange nødvendig innsats i jaget for å bli likt og delt.

Likevel, grunnstemninga i det norske samfunnet har i mange tiår vore roleg.

Då reglane om ytringsfridom, og dermed kunstnarisk fridom, blei revidert i Grunnlova i åra frå Ytringsfrihetskommisjonen la fram si innstilling i 1999 til Stortinget gjorde vedtak i 2004 om ein ny paragraf 100, gjekk det heile føre seg i ro og fred. Reformene bar preg av eit positivt, intellektuelt forbetringsarbeid, ei oppussing av det norske demokratiet. Det var debatt, men ikkje strid.

Så fredeleg var det at Norge i desse åra kunne halde seg med bondevikske mindretalsregjeringar, som i den mest ekstreme varianten hadde støtte i ein fjerdedel av Stortinget. Ein statsråd får den første av dei fortalte at det på reiser utanlands kunne dere vanskeleg å få forståing for at det var mogleg å styre med så lite støtte i parlamentet. Men ein minister i eit land langt borte meinte plutseleg at han hadde forstått samanhengen. Med eit innforstått smil sa han: Så….de har kanskje ein spesielt god relasjon til hæren då?

Men det trengtes jo ikkje, så fredeleg som det har vore her.

Vi fekk ein grunnlovsparagraf om ytringsfridom som tar sikte på å verne tre prosessar som er grunnleggande, også i kunstnarisk samanheng: Sanningsssøking, demokrati og individets frie meiningsdanning. Statens plikt til å legge til rette for at det faktisk blir mogleg, for individ og for grupper, å ytre seg fritt blei slått fast i det såkalla infrastrukturkravet. Det er verd å merke seg at tre politikkområde blei trekte fram som spesielt vesentlege for denne fridommens infrastruktur: kulturpolitikken, mediepolitikken og skole- og utdanningspolitikken.

Det kan – og bør – diskuterast kor djup denne norske idyllen eigentleg er. Det siste året har vist oss at det finst måtar å sjå det norske samfunnet på som menneske med makt ikkje aksepterer. Og det fins tema som vi har funne det enklast å snakke berre overflatisk om. Det er jo det titusenvis av skolebarn har tatt til gatene for å protestere mot: at vi let tiår etter tiår gå utan å ta tak i det som blir så avgjerande for framtida dei får. Men ro og fred, det har vi hatt.

Eg teiknar opp dette perspektivet som ein bakgrunn for å takke kulturminister Trine Skei Grande. For det første takkar vi sjølvsagt for at du set av tid til å vere med oss på årsmøtedagen i år igjen. For å vere heilt ærleg: Det seier vi til alle kulturministrar. Men denne kulturministeren vil vi også takke for alt ho har gjort i mellomtida, sidan ho var her sist i fjor. Det er det ikkje alltid så sjølvsagt at vi gjer!

Kulturmeldinga, som statsråden la fram i slutten av november i fjor, nøyer seg ikkje med eit overflatisk grunngjeving for korfor kunst og kultur er viktig. Den går rett til kjernen: Kunst og kultur er frie, samfunnsbyggande ytringar som er kritisk viktige i demokratiet vårt – og for at vi fortsatt kan ha noko vi opplever som felles. Dette er det perspektivet NTO har argumentert for i årevis. Det var ein stor dag å sjå regjeringa legge dei same, grunnleggande liberale, tankane til grunn for kulturpolitikken framover. Takk, Trine!

Kulturmeldinga har større ord enn det vi har vore vante med i kulturpolitikken. Berre framtida, når også vår tid er blitt Verden av i går, vil vise om denne meldinga frå 2018 blei ståande igjen som eit nytt strøk skjønnmaling på det norske demokratiet, eller om prinsippa i den skulle kome til å bli viktige grensestolpar, slått fast akkurat i tide.

For NTO er djupt bekymra over angrep vi ser på kunstnariske uttrykk og på dei frie institusjonane. Enno ikkje så mykje i Norge som i fleire andre europeiske land, men nok til å bli uroleg også her. Desse angrepa er ikkje tilfeldige, det er vanskeleg å sjå dei som noko anna enn bølger sett i bevegelse for å skape opprørt stemning. Nesten utan unntak er urosentra populistiske parti meir eller mindre i utkanten av den politiske høgresida. I ein tysk delstat går Alternative für Deutschland til valg på å få slutt på «livsframande eksperiment» i kulturlivet, som visstnok skal ha til hensikt «å skape eit nytt, kjønnsnøytralt menneske». Museum, orkester og teater blir avkrevd ei positiv haldning til sitt Heimat. «Teateret må ganske enkelt finne tilbake til ein folkepedagogisk plattform. Teateret skal tene den nasjonale danninga». Det er nokre AfD-sitat (etter Weekendavisen 24.05.19).

Sett utanfrå, og isolert, som i eit øyeblikksbilete, kan det til samanlikning sjølvsagt sjå litt latterleg ut at norske teaterleiarar og orkesterdirektørar sit i solskinnet frå kulturmeldinga, utan heilt å klare å nyte det. Fordi dei er så engstelege for kva som måtte befinne seg i skyggane! Og særleg om det skulle vise seg at det er fylkeskommunane som truar der. Alle med eit minimum av fartstid i politikken veit jo at fylkeskommunane er harmlause skapningar, som stort sett er opptatt av å gjere godt arbeid i sin region, sjølv om dei ofte slit med å få det ordentleg til.

Her er vi ved problemets kjerne, og den har substans: Fylkeskommunane er svakare enn staten. Og vi som folk er, etter alle våre tiår i fred og fordragelegheit, uvant med, og ubudd på, å skulle forsvare fridommen ved første skanse.

Seint i 2018 og tidleg i 2019 kom angrepa der vi ikkje hadde venta det:

Den 12. desember, mindre ein ein månad etter at dette partiet i regjering har gått med på å legge fram ei kulturmelding, foreslår ein av Fremskrittspartiets absolutte veteranar (Peter N. Myhre) dette under budsjettbehandlinga i Oslo bystyre: «Bystyret ber byrådet stoppe all kommunal støtte til Black Box teater som følge av oppsetningen av et stykke med politiske angrep på navngitte personer med fremvisning av bilder av personenes private hjem, som således kan virke som en oppfordring til hærverk og brudd på lovgiving om privatlivets fred». Heile Fremskrittspartiets bystyregruppe på fire representantar stemmer for, ingen andre.

Fem dagar seinare, 17. desember, skriv ein annan som er bunden av kulturmeldinga, justisminister Tor Mikkel Wara i Aftenposten og konkluderer slik: «Black Box Teater lever av offentlig støtte. Uten denne støtten ville teateret vært økonomisk konkurs. Moralsk konkurs er teateret allerede.»Uansett kor fortvilt Wara må ha vore på dette tidspunktet: ingen med makt kan skrive slik. Då er ikkje orda berre ei ytring, men også ein trussel. Og med det eit overgrep.

Her var kulturministeren skarp og klar då ho dagen etter rydda opp: «Vi skal ha scener som utfordrer makten og maktens tanker. Det er kunstens oppgave». Takk igjen, Trine.

Men det var ikkje over med dette. Ein eller annan gong i dagane før 12. mars, av grunnar som ikkje er forklart for oss, må det ha skjedd eit intellektuelt og verdimessig samanbrot i statsadvokatembetet og politiet. Etter pålegg siktar politiet teatersjefen på Black Box og fleire av kunstnarane bak Ways of Seeing. På eige initiativ set politet fram krav om husransaking. Det siste representerer den tankemessige kortslutninga: Det heng ikkje saman å skulle bruke eit av lovverkets aller mest inngripande tvangsmiddel, å ransake private heimar, når det eventuelle lovbruddet ikkje er filmopptaket i seg sjølv, men den offentlege framvisinga av det.

På dette punktet er fleire av fridommens skanser allereie passert, uhindra. Det blir ein klok dommar ved Oslo Tingrett som forsvarar fridommen ved å avvise kravet. Tingretten stiller spørsmål om det i det heile tatt kan vere snakk om at det har skjedd noko ulovleg. Kva gjer så påtalemakta? Forsøker å komme seg rundt denne skansen ved å anke til lagmannsretten.

Det blei opprør, og seint søndag kveld same veke sende stadsadvokatembetet ut ei pressemelding som eigentleg sa: Ok, vi gir oss. Vi ryddar opp i morgon.

Det gjorde dei. Men det skremte oss at det kunne gå så langt, i Norge, i 2019.

Fridommen vår kviler for ein stor del at vi har institusjonar som er frie, og ikkje lette å ta kontroll over. Det omfattar kulturlivet, mediene, universitet og mange andre. Den erkjenninga må ligge til grunn når tilknytingsforma for kulturlivets institusjonar skal avgjerast i det komande året. NTO sitt standpunkt er klart: Staten må framleis ha hovedansvaret. Dessutan: statleg rammefinansiering har tre fordelar: Det er effektivt, det er ubyråkratisk og det er velprøvd. Kor kjem denne plutselege interessa for å reparere det som fungerer fint frå?

For eigen del vil eg legge til, utan at mine gode kolleger skal måtte hefte for det: Vi bør ta opp tanken om å fristille scenekunst- og musikkinstitusjonar frå både stat, fylke og kommune. For eksempel ved å gjere dei til spesielle kulturstiftingar, med kunstnarisk fridom og sjølvstyre sikra gjennom lov.

Til slutt, to minutt om reforma med tre bokstavar: Eit teater er ikkje statens ytre etat. Eit orkester driv ikkje offentleg tenesteyting, vi spelar musikk! Vi gjer vårt beste for å drive så effektivt som mulig, og vi forstår at det inneber kontinuerlig endring. Om vi av og til kjem til kort, trur eg det heller skuldast mangel på kapasitet og kompetanse i små administrasjoner. Det skuldast ikkje mangel på vilje. For scenekunst og musikk har den beste effektivitetsdrivaren av alle: Nemleg kunstnarisk ambisjon og pasjon! Å ha pengar nok til å spele eit stykke med god scenografi og så mange skodespelarar som det bør ha, å kunne spele eit musikkverk med ei besetning stor nok til å få fram den rike orkesterklangen: alt dette er eigne, positive drivarar for effektivitet.

Det er berre rett og rimeleg at staten stiller krav. Men det er ikkje rett at staten ikkje har andre verktøy enn desse små, kjipe kutta kvart år. Kulturdepartementet sjølv har fått fram eit godt opplegg for evalueringar av ressursbruken. Og det har i all beskjedenheit NTO også (Bjørnenak-utgreiinga frå 2017).

Det finst ein veg ut av dette. Mediene og kulturlivet inngår begge i den kritisk viktige fridommens infrastruktur, som er kulturmeldingas bærebjelke. Den direkte mediestøtta er unntatt for ABE-kutt dei tre komande åra. Det vil vere ei god oppfølging av eiga kulturmelding om departementet gjorde det same for kulturlivet.

Nok om det, men noko er det dessverre nødvendig å gjenta igjen og igjen. Det er sisyfos-arbeid.

Kanskje var det akkurat minnet om Sisyfos som fekk meg til å stoppe opp ved ei lita bok eg tilfeldig kom over av forfattaren og teatermannen Albert Camus. Ei perle av ei bok, som inneheld to store talar han heldt i Stockholm då han tok imot Nobelprisen i litteratur i 1957. Eg snakka i starten av denne talen om vår fredelege tidsperiode. Albert Camus snakkar om kunsten og kunstnarens oppgåve i ei tid som er motsett og mørk. Eller, eigentleg, men det kunne han ikkje vite, og han fekk heller ikkje oppleve mykje av den: han sto ved inngangen til lysare tider. Han var vel med og skape den. For Camus er kunst kamp. Eg skal ikkje spørre om kva den er for oss.

»Visstnok er det slik at hver nye generasjon mener å ha fått i oppgave å endre verden. Min generasjon, derimot, vet at den ikke kan. Men kanskje er vår oppgave større, nemlig å hindre at verden går i oppløsning. Vi mottok i arv en historie av mislykkede revolusjoner, et samfunn der teknikken har løpt løpsk, der døde guder og utslitte ideologier regjerer og der middelmådige makthavere er i stand til å knuse alt, men ikke til å overbevise, der intelligensen nøyer seg med å være hatets og undertrykkelsens tjener, en generasjon altså, som både i seg selv og i verden rundt, og utelukkende ved egne krefter, skal bygge opp igjen verdigheten i det å leve og å dø.»

«Uavhengig av våre personlige svakheter, så er verdigheten i vårt yrke forbundet med to krevende forutsetninger: aldri fornekte det man vet, alltid motsette seg undertrykkelse.» (Albert Camus: Taler i Sverige, Bokvennen 2013)

Takk.

(Begge foto: Skjalg Vold for NTO)

Publisert i Taler | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

For å ta vare på framtida

Denne helga har eg tenkt mykje på kva det for meg skal bety å vere ein ansvarleg vaksen. 

Grunn, sjølvsagt: Skuleungdom som streikar i protest mot vår manglande klimakamp. Det er så lett berre å rose dei, takke for engasjementet og seie at jammen dette, det lovar godt for framtida. For så igjen la tankar og sinn bli fylt av vår eiga travle notid, business as usual, mykje vi må rekke og dessverre ein heil del vi ikkje kan få gjort noko med. Slik er det berre.

Denne gongen er det ei kraft og eit alvor i dei unges opprør som eg kjenner eg må få følger for meg sjølv.Det er noko eg vil ta konsekvensen av. Ikkje fordi eg har dårleg samvit for eigen klimainnsats. Det er heller tvert om, eg har brukt størstedelen av mitt arbeidsliv i det partiet som i lang tid var det grønaste. Min første betalte jobb for Venstre var i stortingsvalkampen i 1989, der vi unge rådgjevarane rundt Arne Fjørtoft var med på å løfte klima som hovedsak. Vi må ha vore språkleg hjelpelause, sett i ettertid er det latterleg at vi ikkje klarte å formulere bodskapet betre enn at «Norge treng ein miljøpolitisk snuoperasjon no!».  Valet gjekk jo heller ikkje bra for Venstre.  Mange lo av Arne Fjørtoft, men påstanden hans om at vi hadde ti år på oss for å hindre alvorlege følger for jorda, har nok vist seg rett. 

I 2013 stilte eg som stortingkandidat for Venstre i begge Agder-fylka, igjen med klima som hovedsak. I både Aust og Vest var det nok ganske langt unna eit folkekrav at eg skulle representere dei på Stortinget, men det var tett på at eg trakk vinnarloddet i utjamningsmandatlotteriet (det stod på omlag 170 stemmer – i Telemark!).  Det viktigaste eg lærte: Agendaen, kva for saker folk ser som viktige, er ikkje så vanskeleg å påverke.  Venstre løfta fram kystjernbane, av mange inntil då sett på som totalt urealistisk, men i alle fall ei måling etter valet viste at mange hadde blitt opptatt av dette.  Etter 2013 har kollektivsatsing stort sett blitt avgrensa til dei store byområda, mens vi utanfor tankelaust tar til takke med asfalten som blir lagt i fire felt på nye vegar over alt. Togsatsing er blitt ei ikkje-sak igjen.

Då Venstre etter valet i 2017, stikk i strid med det inntrykket dei hadde gitt veljarane, valde å gå langt til høgre og i regjering med Fremskrittspartiet, blei eg saman med ein del andre ståande igjen partilaus på den sosialliberale plattforma vi har hatt for politisk arbeid.  Eg har ei stund komme meg unna spørsmål om eg saknar politikk ved å svare at eg føretrekk scenekunst og musikk, fordi det er meir realistisk.  

Det meiner eg heilt alvorleg, for norsk politikk har forfalle til eit spel: Om å komme seg i regjering, og så gjere det som trengs for bli verande i regjering. Det er ikkje så farleg kor mykje du får gjort, så lenge du kan vise til at det ville skjedd endå mindre, eller blitt endå verre, om «dei andre» fekk overta. Alle skjønar at ei samarbeidsregjering må innebere mange kompromiss, men den sittande regjeringa utviklar seg heller i retning av fire særbuarskap, der kvart parti har fått sine teigar som dei til ein viss grad får ha i fred for dei andre tre.  Slik gjer Trine Skei Grande ein framifrå jobb som kulturminister, mens partiet Venstre er i alvorlege problem – på grunn av det som skjer på dei andre teigane (eg skriv dette utan skadefryd, det hadde gledd meg om Venstre kom seg på fote igjen). I klimasaka er det kritisk: Klima – og miljøminister Ola Elvestuen kan ikkje gjere ein god jobb utan at andre statsrådars departement er med.  

Overalt der eg ferdast, møter eg folk som er oppgitte. Dei ønsker at norsk politikk var annleis, betre, ja kanskje rett og slett meir ansvarleg vaksen. Og det er vel akkurat det dei klimastreikande ungdommane også seier til oss, men med kraft og engasjement.  Eg syns vi skuldar dei å prøve å få demokratiet våre til å fungere betre. Til å reise ein annan agenda, og ikkje la klimafortrengande populistar, som finst i fleire parti, sette dagsorden.  Vi må orke å vere borgarar,og folk som meg, som sit i leiarstillingar, må kvitte seg med berøringsangsten overfor partipolitikken. Du må kunne stå for noko, og samtidig ha tillit i den jobben du har tatt på deg å utføre. Så kunne det og vere på tide at nokon prøvde å røske partia ut av samrøret mellom kommunikasjonsrådgjevarane, kommentariatet i mediehusa og andre aktørar i maktas taktikkeri som alle saman held politikken innelåst i småtteri.  Partia må igjen bli det dei var meint å vere: den viktigaste kanalen for borgarane sitt engasjement.

Dette kan gjerast på mange måtar. Mitt vesle bidrag er å gjere om på eit val eg gjorde i 1985. Venstre hadde falt ut av Stortinget og Die Grünen hadde komme seg over sperregrensa i Vest-Tyskland.  I Oslo Unge Venstre diskuterte vi om vi skulle prøve å gjenreise Venstre eller starte eit grønt parti i Norge. I dag, 34 år seinare, har eg meld meg inn i Miljøpartiet Dei Grøne. Slik eg tenker, er eit sterkare grønt parti det som kan bidra til at agendaen i norsk politikk endrar seg og at fleire parti tar klimasaka med det alvor den krev. 

Det kjennest ikkje som eit stort sprang.  MDG har jo allereie tatt slagordet eg gjorde mine beste val på i 2007 og 2011:  Ta vare på framtida!

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Ein fallitt

Artikkel skriven for og publisert i Grimstad Adressetidende 31.01.19.
Artikkel skriven for og publisert i Grimstad Adressetidende 31.01.19.

Er Grimstad ein rik eller ein fattig kommune? Det er vanleg å dele inn kommunar slik, men i økonomisk forstand er ikkje forskjellane mellom kommunar så store som ein lett kan få inntrykk av.  

Eit omfattande statleg utjamningssystem sørger for at dei fleste kommunar får det dei må ha av inntekter, om ikkje så mykje meir.

Det som gjer ein kommune rik eller fattig, er etter mi meining kor dyktige folk kommunen klarer å trekke til seg, om ein gir medarbeidarane sine rom til å utvikle og utfolde seg og, til sist, om ein klarer å halde på dei.

Dei fleste av oss, enten vi har tent Grimstad kommune som folkevalde eller tilsette, må nok innsjå at vi høyrer heime i kategorien «middels flinke». Ikkje noko nederlag det, det blir bra kommunar av slikt! I mine åtte år som ordførar, arbeidde eg tett saman med tre rådmenn, som på kvar sin måte var særs dyktige. Men for denne artikkelens formål vil eg nemne namnet på fire andre. Eg  såg på dei som nokre av stjernene på rådhuset: Ragnar Holvik, Ivar Lyngstad, Bente Somdal og Helge Moen.  Det var ikkje alltid fredeleg mellom dei, men i spennet mellom ulike syn, forskjellige fag og ei utprega kunnskapsbasert tilnærming til problemløysing, skapte dei resultat som gjorde kommunen god og på sitt beste løfta den mot toppen i Norge.

Det er den inneverande kommunestyreperiodens tragedie at så mange flinke folk har forlate kommunen, enten fordi dei ikkje orka meir eller fordi dei er satt på utsida. Eg skriv denne artikkelen ikkje berre for dei fire nemnde, men for alle i Grimstad kommune som ønsker å kunne vere stolt over arbeidsplassen sin.  Og framfor alt skriv eg for å gi Ragnar Holvik rett i alt han varsla om, og fordi eg er lei meg for måten han er blitt behandla på etterpå.

Nokre veker før Ragnar Holvik i februar 2017 sto fram som varslaren, skreiv eg ein artikkel der eg kritiserte BDO-rapporten om innkjøpssakene. Eg meinte den ikkje tok omsyn til at det var i svært krevjande situasjonar innan helse- og omsorg at Grimstad kommune valde å legge vekt på plikta til å gi nødvendig helsehjelp framfor å følge reglane om korleis offentlege innkjøp av tenester skal gå føre seg. Eg tok på meg ansvaret for det heile, fordi eg kunne ha sagt «nei, dette må formannskapet godkjenne». Men ved dei to akutte tilfella, i 2012 og 2015, sa eg «ja, for eg skjønner alvoret». I januar 2017 tenkte eg at kunne bidra til å avslutte saka ved å skrive ein artikkel der eg tok ansvaret.  Så naivt av meg.

På dei to åra som har gått, har situasjonen berre blitt verre, for Ragnar Holvik og for kommunen. Mitt personlege syn er at dette har samanheng med nokre usunne, men seigliva krefter som verkar mellom folkevalde og administrasjon i Grimstad kommune.  Det har dei gjort i årevis, og eg skal forsøke å beskrive dei.

Men først til Ragnar Holviks varsel, som altså skjedde anonymt til kontrollutval og revisjon i 2016.  Holvik avslørte ikkje ulovlege innkjøp.  Desse gjorde rådmannen sjølv kontrollutvalet merksam på i det siste møtet dei hadde i min ordførarperiode, den 15. oktober i 2015. Det Ragnar Holvik tok opp i sitt varsel var i hovedsak tre forhold:  At rådmannen berre orienterte muntleg, og dermed ikkje kunne etterprøvast. At kontrollutvalet ikkje gjorde noko med saka. At også revisjonen var passiv. Holvik la fram omfattande dokumentasjon og stilte ei rekke gode – og modige – spørsmål. Også det vanskelegaste: Har det hatt noko å seie at ein av leverandørane var i nær familie med ein sentral person i helse- og omsorgssektoren? Nei, viste heldigvis seinare granskingar.  Men ein organisasjon med mot skal også våge å stille slike spørsmål.

Noko av det mest krevjande for Ragnar Holvik må ha vore å varsle ikkje berre om kritikkverdige forhold i administrasjonen, men og om manglande oppfølging frå dei folkevalde (kontrollutvalet) og dei som skal føre eit uavhengig tilsyn med både folkevalde og administrasjon (revisjonen). Det var å legge seg ut med alle på ein gong.

Derfor er det lett på tenke på Holvik som vår eigen Dr. Stockmann (i Ibsens En folkefiende).  Men der Stockmann etter kvart mistar fatninga, går til krig mot alt og alle og får folket mot seg, har Ragnar Holvik opptredd verdig og halde på roa. I det opprinnelege varselet er det ikkje eitt usakleg ord eller ei overdriven framstilling. Og, vil eg tru, Holvik har også halde på folkets støtte, sjølv om vi alle er lei heile saka.

Det var først uklart for meg kva Ragnar Holvik meinte då han i desember hevda at varselet (eg reknar det som eitt, sjølv som Holvik ser på det som tre) ikkje er saksbehandla.  Vi har jo ikkje høyrt om så mykje anna enn nye rapportar og granskingar frå Grimstad kommune dei siste to åra.  Men forstått som manglande oppfølging av varslingsrutinene i Grimstad, kan det for meg, som utanforståande, virke som om han har rett. Ein varslar skal ha tilbakemeldingar og kunne utdjupe, kommentere og kritisere oppfølginga.

Tone Marie Nybø Solheim har hatt ein tøff start som den nye rådmannen som måtte rydde opp i denne saka. Dialogen mellom rådmannen og Holvik kan eg ikkje meine noko om, men i alle fall to objektive forhold talar for at Holvik ikkje er tatt godt vare på:  Å sette KS-advokatane til å utgreie erstatningssaka hans gir ikkje meining. Alle veit at KS har sin lojalitet til eikvar kommuneleiing.  Å avslå å dekke advokatutgiftene hans, samt eit tilleggskrav om å frafalle retten til seinare å gå til søksmål, er den sterkaste sin ufine bruk av makt overfor den svakare part. Vi som berre les om denne saka i mediene, kan umogleg vite noko om tilhøva på arbeidsplassen Ragnar Holvik har no.  Men måten rådmannen distanserer seg frå dette i si saksframstilling til kommunestyret på mandag, tener ikkje Grimstad kommune til ære.

Forholdet mellom folkevalde og administrasjon i Grimstad kommune har ikkje alltid vore like godt.  Det er ein mistillit der, som kan vere gjensidig.  Frå dei folkevalde si side gir den seg utslag i krav om meir informasjon, meir detaljar, fleire granskingar.  På denne måten unngår dei folkevalde å måtte ta stilling og dermed ansvar.  Ei avgjerd kan alltid skyvast på, i påvente av ei ny utgreiing. Dette er usunt, fordi det gjer at kommunen mistar fart og blir tynga ned av ekstraarbeid.

Samtidig, og det kan virke paradoksalt saman med kravet om stadig nye utgreiingar, kjem av og til ein slags forakt for kunnskap til overflata. Fakta og solide faglege framstillingar blir nokre gonger sett bort frå, til fordel for eit folkeleg skjønn som ein hevdar å ha i kommunestyret.  Det kan vere på sin plass nokre gonger, men like ofte er dette påståtte skjønnet ei tildekking av at ein heller vil fremme bestemte særinteresser eller unngå ubehaget ved å måtte stå for eit klart standpunkt.

Eg håper vi får sjå eit kommunestyre på mandag som opptrer både modig og raust. Dei to siste åra har dei mint meg litt om Henning Tjælde i Bjørnsons En fallitt: Grosseraren som i år etter år utset og utset å møte den situasjonen han er komen opp i ved å låne meir og meir. Tiil slutt blir det ikkje til å bere lenger. Kommunestyret har i år stilt fleire og fleire spørsmål, bestilt fleire og fleire tiltaksplanar.  Til slutt er det så mange ekstratiltak at det ikkje er tid til anna. Eg håper det no er tid for å innsjå, at i alt som til no er lagt fram kan ein finne både sanninga og den rette vegen vidare.

Ein gong fekk eg ei bok av Ragnar Holvik, om filosofen Hannah Arendt. I den hadde han så fint skrive: «En krevende og inspirerende bok, til en krevende og inspirerende ordfører.»  Dei vennlege to orda sender eg gjerne tilbake, til ein som meir fortener det – med erkjenninga av utan det eine, kan ein heller ikkje vere det andre.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Om dei hadde spurt meg

gat_faksimilieEg er ein av mange som er glad i Grimstad. Rett som det er kjenner eg meg stolt over både byen og kommunen min. Vi som deler desse positive kjenslene, gjer det heilt sikkert av forskjellige grunnar, og kanskje er det ikkje så mange som deler min fascinasjon for akkurat den sida av Grimstad som det er viktig for meg å få fram her: Betre kombinasjon av Kardemomme by og Twin Peaks skal du leite lenge etter.

For meg er dette eit perspektiv, ei tolkingsramme, som gjer det mulig å forstå korleis det som er omtalt som ”innkjøpsskandalen” i Grimstad kommune kunne skje. Eg les i avisene at revisjonsfirmaet BDO har granska saka for nærare ein halv million kroner. Men meg har dei ikkje spurt. Det syns eg er rart.  Eg har hatt det øverste formelle ansvaret, og eg kunne fortalt dei at eg også reelt har vore med og ta avgjerder som har gitt Farm in Action store oppdrag.

Men altså, Kardemomme by: For det meste framstår Grimstad som ein nesten postkortaktig idyll, eit samfunn så problemfritt at konfliktane i kommunestyret handlar om byggehøgder, parkeringsplassar og nedgravne søppelanlegg. Om ei matt kjensle av ikkje å strekke til likevel dukkar opp også her, er frustrasjonen gjerne knytt til slike forhold som at ein ikkje får bygd endå fleire idrettshallar fort nok.

Det er trygt her, fordi vi passar på kvarandre. Som eg opplevde då politiet banka på soveromsdøra vår ei natt i november, og gjorde oss merksam på at dei akkurat hadde arrestert ein innbrotstjuv i spisestua vår.  I halvmørket utanfor huset var det vanskeleg å sjå om det var Kasper, Jesper eller Jonatan dei hadde tatt, men i alle fall ein nokså harmlaus tjuv. Takk skal du ha for dine årvakne folk, politimester Bastian.

Ved sidan av dette glansbildet, delvis gøymt bak idyllen, finst det eit anna Grimstad. Det er eit langt meir mangfaldig samfunn, som heldigvis har like mange lyse og gode sider som det har mørke og vonde.  Grimstad Adressetidende er flinke til å gi oss fine glimt av det positive, men det tunge er det nesten ingen som snakkar om: Barn som blir svikta i sine første år. Fortvilt lengtande ungdom som rømmer med rus. Vaksne som tar livet av seg. Vaksne som tar livet av andre, slik vi hadde to fortvilte tilfelle av hausten 2012. Medborgarar av oss som har så store behov for hjelp at fleire må passe på dei døgnet rundt. Pårørande og fosterforeldre som forsakar det livet dei sjølv kunne hatt, for å hjelpe andre.

Frå Grimstad rådhus blir det kvar einaste dag, år etter år, leia ein kamp i det stille for å hjelpe desse menneska. Teieplikt og personvern er grunnen til at du sjeldan eller aldri høyrer om dette. Men kostnadene i dette arbeidet er ein vesentleg grunn til at du noen gonger kvart år kan lese om  at helse- og omsorgsbudsjetta i Grimstad sprekk igjen. For dette er både dyrt og vanskeleg å planlegge.

Eg veit ein del om dette fordi eg har fått vere ordførar i åtte av dei 16 åra eg har budd i Grimstad. Eg sit igjen med mange sterke inntrykk. Som å møte to slitne foreldre som innstendig bad om at ungdommen deira måtte få betre hjelp frå kommunen, for å så å prøve å hjelpe dei, men for veikt og for seint. Nokre veker seinare tok eg imot ein knust far som hadde funne sonen sin død.

Alle folkevalde som lyttar i møta og les dei dokumenta dei får, er i generelle ordelag orientert om dei store hjelpebehova enkelte av våre medborgarar har. Saman med KS offentleggjorde vi i 2010 eit anonymisert eksempel frå Grimstad på kor vanskeleg (og kostbart!) det er å få gitt god hjelp. KS brukte dette eksempelet overfor Regjeringa for å få slutt på at dei mest hjelpetrengande blant oss blir sendt fram og tilbake mellom stat og kommune (kan lesast her for den som vil bli litt klokare).

Eg skriv dette fordi eg er trøytt, lei og opprørt over å sjå korleis dyktige leiarar i kommunen i snart eitt år har blitt herja med av folkevalde som har forvilla seg inn i rolla som revisorar og ei presse som pumpar ut det eine spekulative oppslaget etter det andre. Som når ei oppsummering frå eit møte innkjøpsansvarleg i kommunen hadde med sin overordna, rådmannen, blir framstilt som ei varsling i Agderposten. Hallo? Det er jo jobben hans!

Det er utan tvil at kommunen har brote lov om offentlege anskaffelser, men den nye kommunestyregruppa i mitt eige parti Venstre står for eit lavmål i debatten når dei tar i bruk ordet ”kriminelt” (som vi må forstå som brot på straffelova) saman med den giftige, men så bekvemt ansvarsfrie skuldinga: ”vi kan ikkje utelukke at…”. For kva kan vi eigentleg utelukke?

Så har advokat Grimstad og BDO vore i byen. Som agent Cooper har dei fått oppleve at ein ikkje berre blir møtt med velvilje når ein begynner å stille spørsmål. Eg syns det er flaut at ein kommune ikkje klarer å finne sentrale dokument og pinleg med ein stor leverandør som gjer seg utilgjengeleg. Det er også feigt. Konklusjonane til BDO har eg ingen innvendingar mot, bortsett frå måten dei behandlar Bente Somdal på. Igjen denne giftige formuleringa: ”kan ikkje utelukke at”. Har ikkje også Bente krav på den rettstryggleiken som ligg i krav om sannsynlighetsovervekt eller påvising utover rimeleg tvil?

Lov om offentlige anskaffelser er ei viktig prosedyrelov, altså om framgangsmåten for å gjere innkjøp i mellom anna kommunar. Denne saka kom galt ut frå starten, fordi kontrollutvalet i sitt mandat ser bort frå det dilemmaet at ei anna lov er like viktig, nemlig plikta kommunen har til å gi nødvendige helse- og omsorgstenester. Den gjeld uavkorta og handlar om menneske. I enkelte tilfelle har plikta til å gi hjelp forrang.

Frå min første dag som ordførar i 2007 og i sju år framover arbeidde eg ofte saman med kommunalsjef Ivar Lyngstad, ein leiar som eg lærte å sette pris på som ein usedvanleg etisk reflektert mann. Vi sleit med svært vanskelege saker, og har sikkert også valt feil fleire gonger.  Men då vi kalla saman til møte 14. juni 2012 for å få på plass eit hjelpetilbod på seks dagar (som blei Farm In Action sitt første store oppdrag for Grimstad kommune) seier vel deltakarlista alt som trengs for å få fram alvoret.  I tillegg til fleire frå kommunen: tre frå politiet, to frå sjukehuset.

Våren 2015 var Grimstad kommune i den uverkelege situasjonen at det kommunale hjelpeapparatet i ei sak hadde brote heilt saman.  Vi greidde ikkje å gi den tenesta vi skulle, etter å ha prøvd med store ressursar i lang tid. Eg hadde prøvd å få i gang ein dialog med pårørande, utan å lukkast.  Då spurte kommunalsjef Berit Grønning Nielsen meg om eg meinte det var akseptabelt å gå rett på Farm In Action, som var dei einaste vi visste om som kunne ha kapasitet til å overta tenesta øyeblikkeleg. Det sa eg ja til. Slik fekk selskapet eit nytt stort oppdrag frå Grimstad.

Det vi gjorde kan sjølvsagt diskuterast og kritiserast. Men i dei situasjonane vi var i, meiner eg framleis vi gjorde rette val. Så ser også eg at det er mykje som bør ryddast i og at det er komme mange forslag til korleis ting kan gjerast betre. Eg vil berre bidra med to:

  • Lær av det som har skjedd, for slike vanskelege dilemma kjem igjen.
  • Gi kvarandre ein stor klem og gå vidare.

 

(Artikkelen sto på trykk i Grimstad Adressetidende 21. januar 2017).

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Fordi vi er vist tillit

ordførerskifte

(Avskjedstale til kommunestyret i Grimstad 26. oktober 2015. Her legg eg ordførarkjedet over skuldrane til nyvald ordførar Kjetil Glimsdal, KrF, før eg takkar for meg etter åtte år som ordførar i Grimstad)

Ordførar, kommunestyre.

Det er ei ære å få vere folkevald. Før eg går, vil eg gjerne få å takke for at eg har fått lov til å vere medlem av og leie denne forsamlinga i åtte år.

Om ein rullar tilstrekkeleg langt ned i nettavisene sine kommentarfelt, eller, om ein følgjer noen av trådane som utgjer spinnet i sosiale medier, vil ein nokså sikkert få beskjed om at dei folkevalde stort sett er udugelege og dessutan av og til er drivne av motiv som ikkje toler dagens lys.

Det skal ein helst ikkje ta så tungt. Mange av dei som skriv kan jo slett ikkje tenke seg å stemme ved valg. Noe av det dei skriv viser at dei heller ikkje har ofra noe som helst av tid eller arbeid for å sette seg inn i det dei ytrar seg så skråsikkert om.

Av oppegåande folk som de møter i det verkelege liv, vil de sikkert mange ganger få høyre at dei er så takknemlege for at du gidd å ta på deg det viktige vervet som folkevald. Jo takk, men også det er å snu ting på hodet.

For det er vi, vi som er eller har vore valgt av folket, som skal vere takknemlege. Fordi vi er vist tillit. Tillit til at alle dei store sakene, dei vanskelege spørsmåla, dei usikre kursvalga og ikkje minst dei heilt umulige prioriteringane, ja alt som skal vere felles i kommunen vår, det noen berre må ta avgjerder om, det skal avgjerast av denne forsamlinga her.

I dette perspektivet er kommunestyret byens beste kvinner og menn. Alle som sit her, kan kjenne på at av alle som var villige, har mange nok tiltru til at du er er den som best kan representere akkurat dei. Folk har trua på deg!

Denne tilliten må vi aldri gløyme. Særleg ikkje når ein i løpet av perioden får kjensla av at det er så vanskeleg å bli enige her! Men det er jo fordi folk er forskjellige, også i denne salen. Kommunestyremedlemer kjem frå ulike stader, dei står for forskjellige ting og sannsynlegvis har dei også ulike oppfatningar om kor dei har mest lyst til å gå.

Eg har aldri fått dette betre illustrert enn då vi får noen år sidan var djupt uenige om bygging av nytt bibliotek skulle utsettast eller ikkje. I eit intenst forhandlingsmøte sa ei dyktig dame frå Kristeleg Folkeparti plutseleg: «Når eg handlar på Rema, seier alle til meg at biblioteket må utsettast. Men de Venstre-folk, de handlar vel berre på Meny!»

Det er kanskje noe i det. Uansett vil dei som handlar på Meny kanskje hugse at daglegvarekjeda for noen år sidan nokså freidig brukte plastposane sine til å formidle budskapet: «Det er for lite kjærlighet i verden». Som om dei kunne gjere så mye med det. Men budskapet er gyldig i Grimstad også. Det er for lite kjærleik her også. Og om vi ikkje gjer kjærleik til noe vanskelegare enn å alltid ville den andre vel, trur eg vi er i nærheten av den motivasjonen som alle folkevalde har til felles: Å ville vel.

Betre utgangspunkt fins ikkje.

Problemet er berre at det også er for lite pengar i verden. I alle fall vil rådmannen alltid meine at det er for lite pengar i Grimstad.

Eit godt kommunestyre er det som finn ut av spennet mellom å ville vel og å ikkje ha nok til alle. Det må eitkvart kommunestyre finne ut av sjølv.

Eg vil berre legge igjen tre stikkord som kanskje kan vere til hjelp for den som fylle rolla som folkevald godt:

– Å alltid vere villig til å søke kunnskap. Om ein ikkje alltid kan vite kva som er sant, kan ein i alle fall arbeide seg fram til kva som mest sannsynlig er den faktiske situasjonen.

– Å kjenne etter kva for verdiar ein sjølv vil stå for og la det vere kompasset når terrenget er vanskeleg og kursen usikker.

– Å vere ærleg, både ved å sjølv seie det ein meiner, men heller ikkje gå ut fra at andre har eit anna motiv enn det dei seier at dei har.

Dei som gjekk ut av kommunestyret i 2011, gjorde det med ei oppleving av at mykje hadde blitt betre sidan 2007. Dei som hadde sitt siste møte her for ei veke sidan, var nok av den oppfatninga at kommunen hadde kome langt på dei siste fire åra. Slik vil de også i 2019 kunne sjå tilbake på alt som er forbetra av ting som ikkje fungerte godt i 2015. Slik som eit kvart kommunestyre legg stein på stein i det flotte byggverket som Grimstad er.

Eg har, som borgar i byen, full tillit til at de vil vil lykkast med det.

Eg ønskjer dykk det aller beste og takkar for meg.

Publisert i Taler, Uncategorized | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

«Når gatene er så trange som her, gjelder det å dyrke et åpent sinn»

kff_ml_28Foto: Dag Dalvang/Kortfilmfestivalen

Tale ved åpningen av den 38. Kortfilmfestivalen, 10.06.15

Stortingspresident – og representanter

Kjære filmskapere, deltakere, gjester, jurymedlemmer og stab på Kortfilmfestivalen!

Velkommen til Grimstad! For svært mange av dere kan vi også si: Velkommen enda en gang – det er godt å se dere her igjen!

Det er med glede og stolthet vi for 28. gang er vertsby for Kortfilmfestivalen. Vi er for lengst vokst sammen og blitt vanskelige å skille. Kortfilmfestivalen er en del av Grimstad og byen en del av festivalen. Sola kan skinne så mye den bare vil, her er det ikke ordentlig sommer før film og filmfolk fyller byen.

Dette lyder kanskje litt søtt, og det skal ikke misforstås. Det er jo ikke det at vi nødvendigvis passer så godt sammen som gjør oss til et godt par. Men Grimstad er motsetningsfull by, nokså mangfoldig til småby å være. Den er satt sammen av ting som ikke passer. Det er derfor vi som bor her er så glade i byen uten at vi er helt sikre på at vi egentlig forstår den. Vi er midt på Sørlandet, men vi er muligens også, som Gabriel Scott, sørlandsdikteren framfor noen, beskrev Grimstad-folk etter å oppholdt seg her i årevis: vi er ”disse forbanka østlendingene.”

Kortfilmfestivalen og Grimstad går godt sammen, nettopp fordi det er noen fine kontraster mellom byen og festivalen. Det er de lyseste sommerdagene ute og mørket i kinosalene inne. Det er det mangfoldige, litt duse og vel etablerte småbylivet mot filmen som kan forstørre, skarpstille og utfordre utenfra. Dette henger nok likevel sammen omtrent slik Wim Wenders har formulert det: ”Virkeligheten er i farger, men sort-hvitt er mer realistisk”.

Det har nok tatt tid å anerkjenne hverandres måter å se verden på. Da Kortfilmfestivalen var ny i byen, kom mange Grimstad-folk til festivalen for å se på deltakerne. Nå kommer vi for å se film, vi også! Da er det kanskje på tide, på sin plass og oss til pass at i det rekordstore utvalget av filmer i år er en film som ser på sørlendingen. Jeg tenker på filmen Small talk fra trioen Hafnor, Brooke Hansen og Puntervold, om det erketypiske sørlandske. Om denne filmen har vi nok bare et eneste ord å si: javel. Og så sier vi ikke mer om det.

Men om noe annet vil jeg si noe alvorlig: Det finnes en annen taushet som er nasjonal og nødvendig å dele ved. Vi beundrer Edward Snowden når vi ser filmen om han. Så også på denne festivalen. Men det offisielle Norge blir lammet av panikk når Bjørnsonfestivalen gjør det vi alle burde gjøre: å invitere ham ut av filmlerretene, som han også er innesperret i, og be ham komme hit i egen person så vi kan få sagt takk. Snowden hadde fortjent det.

Norge er i det hele tatt ikke et like godt land når det settes på spissen. Mandag kveld troppet Politiets sikkerhetstjeneste opp hjemme hos filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen og tok beslag i upublisert råmateriale. Uten forbehold for det vi ikke vet: Det framstår som en skandale, som et overtramp mot ytringsfrihet, skapende kunst og det kritisk viktige kildevernet.

Etter den pinlige offisielle tausheten etter Bjørnsonfestivalens pris til Snowden skrev Dagbladets kulturredaktør Geir Ramnefjell at ”…det er en absurd situasjon, og en ubehagelig påminnelse om undertrykkende strukturer i vårt samfunn.” I dag kan vi legge til at razziaen mot Rolfsen gjør det tydelig.

En festival som vår egen Kortfilmfestival er et rom for frihet.  Den er en demonstrasjon av fri vilje, av skapende kraft og av mulighetene som oppstår når mennesker møter og deler med hverandre. Det er blitt enda tydeligere i år når de største kortfilmfestivalene i verden deltar på festivalen i Grimstad. Festivalen bidrar til å opprettholde og utvide det ytringsrommet et fritt samfunn er avhengig av. Det gjelder også for de filmene som vi er helt sikre på at vi ikke forstår noe av!

Toffen Gunnufsen er mannen bak de store musikkfestivalene på Sørlandet. Først Quart i Kristiansand, så Hove i Arendal og nå Skral i Grimstad. Han er for øvrig også med i juryen for musikkvideoene her på Kortfestivalen. I en sammenligning av erfaringene med å lage festivaler i de tre byene, sa Toffen noe hyggelig, egentlig alldeles for vennlig, om Grimstad. Han sa at ”Grimstad er en mindre by med masse positivitet – en frisone”.

Jeg tenker at det i alle fall er en fin ambisjon for oss. For når gatene er så trange som her, gjelder det å dyrke et åpent sinn. Kortfilmfestivalen hjelper oss med det!

På lørdag fylte Grimstad 199 år. Vi har tenkt å gjøre vårt neste år til en stor fest. Ser du godt etter, kan du se de første tegnene på at byen er i omforming. I regi av et prosjekt kalt ”Tiltrekkende historier midt i byen”, skal vi gjenskape de gode byrommene der folk møtes, skaper og deler. Første jobb er å ta de beste plassene tilbake fra bilene som i årevis har stått parkert der. På mandag gyver gravemaskinene løs på de første plassene. Vi håper at det skal skape en enda mer attraktiv by. For selv om vi unner dere alle gode filmopplevelser inne i salene, ønsker vi jo at dere også skal nyte de lyse sommerdagene ute. Og at alle som kommer hit skal falle for byen, og komme hit igjen og igjen. Det er vel det som er det faste forholdet, mellom festivalen og byen.

Her kan du se glimt fra åpningsdagen på Kortfilmfestivalen 2015 i Grimstad: 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Noen må si noe

Noen ganger oppleves en situasjon som et stort, påtrengende spørsmål om hva vi bør gjøre nå. Kommunereformen, og hva den vil bety for oss i Aust-Agder, er en slik situasjon. Likevel er det knapt noen som forsøker å si noe vesentlig om den, i hvert fall ikke høyt.

Fordi dette er kontroversielt. Selv om det handler om langsiktig samfunnsutvikling, frykter vi jo for hva velgerne kan komme til å si allerede neste år. Derfor holder vi det gående med tomt snakk om at vi får vente og se.

Noen legger ikke skjul på at de ønsker å tie reformen i hjel. Trøtte ut regjeringen til den går lei og legger tanken om færre kommuner til side. Til det siste kan det kanskje sies at det viser tro på egen styrke. Men sikkert også at det er litt av et lederskap vi for tiden demonstrerer.

Kommunereformen kommer ikke til å gå over. Reformtoget er satt i bevegelse. Fylkesmennene har fått rollen som innpiskere med instruks om at alle skal med.

Rundt Kristiansand og vestover i Agder forberedes utredninger om eventuelle sammenslåinger. Øst for oss har de seks Grenlands-kommunene vedtatt å gå i gang med det samme.

Senest i 2016 må samtlige kommuner i Norge gjøre et vedtak om hva de vil. Deretter er det uklart om noen vil bli tvunget sammen.

Muligens tramper jeg nå salaten ettertrykkelig ned i klaveret i mitt lille glasshus. For Grimstad er antakeligvis den kommunen i Aust-Agder som har størst sjanse til å komme gjennom reformen uten å måtte endre grensene (noe kommunestyret vårt konkluderte i det øyeblikk reformen begynte).

Men jeg har aldri sett det som min viktigste oppgave å forsvare gamle grenser. Mitt mandat er å arbeide for at innbyggerne våre får så gode forutsetninger som mulig for å leve gode liv. Å legge til rette for menneskelig vekst og at absolutt alle kan få brukt evnene sine, for å si det fint.

Med dette som utgangspunkt er det viktigste spørsmålet ikke hvordan Aust-Agder skal tilpasse seg kommunereformen. Det er motsatt og offensivt: Hvordan kan vi utnytte kommunereformen til å bygge et sterkere Aust-Agder, der vi får gjort mer med levekår og likestilling, skapt flere jobber og utviklet attraktive steder å leve?

Slik jeg ser det nå, kan det beste alternativet være å lage en ny kommune som minimum omfatter byene Arendal og Grimstad, kanskje også med flere av kommunene østover. Jeg er slett ikke sikker, men mener det er verdt å utrede.

Jeg tror det er fire argumenter for:

For det første dreier ikke kommunereformen seg bare om småkommuner. Like mye handler den om å skape god styring og utvikling i de 20 største byregionene (med 68% av innbyggerne) i Norge.

Her lever og arbeider folk på tvers av gamle kommunegrenser: 2307 Grimstad-folk reiser hver dag til jobb i Arendal, 1540 arendalitter drar motsatt vei.

Som kommuner er vi mellomstore, men som region er vi nr. 19 av de største byregionene. Sammen kan vi bli store nok til å bli med i flere statlige belønnings- og utviklingsordninger. En stor kommune vil trolig også få større frihet til å bestemme mer selv, og bør dessuten kreve å få overta enkelte oppgaver fra både fylkeskommunen og staten.

Vi lever i et kunnskapssamfunn. Det andre argumentet er at vi er avhengige av at folk med høyere utdanning vil bo her og at par finner jobber til begge to. Mange av arbeidsplassene deres i Arendal og Grimstad er på sykehuset, universitetet og forskningsinstituttene. Flyttes disse, vil det få dramatiske følger. Klarer vi å styrke og utvikle dem, er oppsiden stor.

Arendal og Grimstad er uansett i et skjebnefellesskap her, og jeg tror vi vil stå sterkere sammen i en stor kommune. Til sammenligning er det jo ingen ved sine fulle fem som vil forsøke å ta sykehus eller universitet fra Kristiansand.

For det tredje vil en større kommune kunne drive enda mer effektivt, ha større kapasitet og mer kompetanse. Byggesak og barnevern er eksempler på områder der vi i dag har flinke folk, men likevel sliter med å strekke til. Viktigere er det at en sterkere kommune vil ha bedre muligheter til å løfte dem som vi i dag ofte svikter: Som rusmisbrukere og mange som sliter tungt med sin psykiske helse.

Virvaret av interkommunale samarbeid, utenfor kommunestyrenes direkte kontroll, holdes ofte fram som demokratiargumentet for kommunesammenslåinger. Det tror jeg ærlig talt folk flest gir blaffen i.

Større kommuner kan bety mer helhetlig folkevalgt styring, men også at noe av den viktige nærheten i lokaldemokratiet blir borte. Når jeg likevel tar med demokrati som et mulig fjerde argument, er det fordi bedre styring og behovet for nærhet lar seg kombinere.

Etter modell fra Oslo kan kommunedeler ha egne folkevalgte forsamlinger som får midler og myndighet til å ta avgjøre en del saker. Med 4844 innbyggere bor det for eksempel like mange på Fevik som i en gjennomsnittlig norsk kommune. De kan få styre mer selv.

Jeg er ikke sikker på hva svaret på denne debatten bør bli, bare at det er nødvendig at den starter også i vår region. Motargumentene må fram og prøves. Ulike alternativ må utredes.

Selv de som er overbevist om at grensene bør gå akkurat som i dag, er tjent med en utredning. I 2016 trenger ikke minst de et godt og velbegrunnet forsvar for sitt standpunkt. Blir det best, skal jeg gjerne være med og skrive vi og vårt.

Hans Antonsen (V)

Ordfører i Grimstad

Artikkel publisert i Grimstad Adressetidende og Agderposten torsdag 23. oktober 2014.Grimstad Adressetidende 24.10.14

Publisert i Artikler | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Miljø gir muligheter

Klimaendringene er alvorlige. Ifølge Aftenposten vil FNs klimapanel noen dager etter stortingsvalget varsle at konsekvensene kan bli verre enn tidligere antatt. Så om det ikke var klart nok fra før: Å sikre en verden vi kan gi videre er valgets viktigste sak.

Men å redde miljøet handler slett ikke om å gå tilbake til 80-tallet og lage et gråere samfunn. For i klimakampen vil det bli satset mange hundre milliarder i årene framover.  Sørlandet må gripe de mulighetene som da vil by seg: Det skal investeres i et bærekraftig samfunn og det skal bygges nye bedrifter på kunnskap, uten forurensing.

Her er 10 eksempler på at klimakampen kan gi Sørlandet nye muligheter:

  1. Planlegge en ny, rask toglinje langs kysten som kan bygges når den store InterCity-utbyggingen på Østlandet er ferdig rundt 2025. Sammenkobling med Vestfoldbanen er første skritt, men på lang sikt må toget gå der folk bor! Allerede fra 2014 bør vi få til tog hver 2. time på dagens linje.
  2. Teknologiutdanningene ved UiA blir mer sentrale. Det skal vi bruke som brekkstang for å få en rettferdig behandling av vårt nye universitet. Sørlandsutvalgets forslag om Sørlandslab og School of Engineering i Grimstad kan bli viktige bidrag til kunnskaps-Norge.
  3. Fordi nyskaping og forsking blir viktigere, vil staten bevilge mer til tiltak som vekker nysgjerrighet og forskertrang. Det bør få både Vitensenteret i Arendal og SKAP, den planlagte kreative folkehøyskolen i Mandal, inn på statsbudsjettet.
  4. Prosessindustrien på Sørlandet er Norges grønneste og har unike anlegg for pilotprosjekter og fullskalatest. Norge må følge EUs satsing her, øke forskningen og la industrien styre mer av den. Økt forskning kan få disse utenlandskeide bedriftene til å bli. Det gjelder også for NODE-bedriftene, når oljeboomen er over om noen år.
  5. Tyskland og Danmark legger om til fornybar energiforsyning. De vil være interessert i norsk vannkraft når det ikke blåser på vindmøllene. Lykkes vi med satsing på å være Europas grønne batteri, vil det gi eierkommunene i Agder Energi større inntekter.
  6. Flere kommer til å bo litt tettere, i og ved sørlandsbyene.  Det gir nye muligheter til satsing på buss, sykling og gående. Det skaper byrom som blir bedre å oppholde seg i. Dyrt, men staten er på glid mot å ta mer av regningen også i mindre byer.
  7. Mer gods skal fraktes på den mer miljøvennlige sjøveien. Vår mulighet er at Kristiansand Havn kan bli en av de tre store i Norge.  Nøkkelen til statlige investeringer er at havn blir en del av samferdselspolitikken, og ikke så fiskeristyrt som i dag.
  8. Matvaresikkerhet gjør kortreist og økologisk mat viktigere. Det gir Agder-landbruket nye nisjer. Samtidig er kommunene på Agder gode til innkjøpssamarbeid. Vi kan bli best i landet ved å bruke dette til å etterspørre grønne varer og tjenester.
  9. FNs miljøorganisasjon UNEP er på Sørlandet gjennom samarbeidet med GRID-Arendal. Fra samme by springer Klimapartnere, Norges beste klimanettverk, ut. Både FN og Norge skal styrke klimainnsatsen. Mer av det kan skje fra Arendal!
  10. Hvor godt samfunnet er, måles ikke i økonomiske resultater alene. Internasjonalt tester mange rapportering med miljø og levekår i tilllegg. Agderforskning sysler med en sørlandsversjon. Slik kan vi skifte perspektiv på levekårsutfordringene våre, fra tung fortidsarv til offensiv framtidstenkning.

Alt dette er muligheter. De må gripes og kjempes for. Det er til dette jeg gjerne vil låne stemmen din. Godt valg!

Hans Antonsen

Stortingskandidat for Venstre

Publisert i Artikler | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ny tid for Sørlandsbanen

NNV Sørlandsbanen

Naturvernforbundet markerte Sørlandsbanens 75-årsjubileum i Kristiansand i dag.

I dag er det 75 år siden Sørlandsbanen ble åpnet fram til Kristiansand.  Det er en dag som bør inspirere oss til å løfte fram jernbanen fra skyggen av alle sørlandske veidebatter.  Jernbanen tilbyr nemlig noe av det vi trenger mest framover: Bonustid for travle mennesker og minimal belastning på klima og miljø.

Av Hans Antonsen, stortingskandidat for Venstre i Aust- og Vest-Agder

(Innlegg i Fædrelandsvennens og Agderpostens papirutgaver 21. juni 2013)

Det er en stor kontrast mellom feiringen av den nye jernbanen på Sørlandet i 1938 og oppmerksomheten om tog i landsdelen i dag. Da Kong Haakon kom til Kristiansand 21. juni, ble han møtt av et folkehav på 15-20.000 mennesker.  Det var jubel fra morgen til kveld og ifølge Fædrelandsvennens referat var ”klokken langt mer enn 24 da de siste mennesker trakk sig hjemover.”

Stor festivitas var det også da Kongen i 1935 var i Arendal og åpnet Sørlandsbanens midlertidige endestasjon der, muliggjort av at hovedbanen da var bygget til Nelaug.

Vi er fortsatt ganske mange som elsker å ta toget. Ingen kan påstå at det går fort, men hver eneste gang føler jeg likevel at jeg får ekstra tid i gave.  Til å lese, arbeide, tenke langsomme tanker eller treffe hyggelige mennesker.  Det er aldri noe krav om at lesebrett og telefon må slås av ved avgang og ankomst, aldri innsjekking i kø, aldri risiko for å bli utvalgt i intimitetskrenkende kroppskontroll.

I et stadig mer velstående samfunn, blir nettopp tiden vår knappere og dermed mer verdifull.  Regioner som vil lykkes i kamp om arbeidskraft og bosetting, må tilby den attraktive måten å reise på som et moderne og rask jernbane gir.

Nå må Sørlandet på banen!  Med Nasjonal transportplan har Stortinget denne uken vedtatt tidenes satsing på tog.  På Østlandet.  Når InterCity-triangelet rundt Oslo står ferdig på 2020-tallet,  er det vår mulighet at det neste store prosjektet blir en ny og rask jernbane hit til oss og videre til Stavanger. Før Sørlandsbanen blir 100 år, bør vi ha kommet helt i mål. Men det må vi slåss for, og vi må starte nå.

Første steg er å få på plass totimersfrekvens i tillegg til nattogtilbudet, som er viktig for rogalendingene.  For det store løftet videre, skal vi la historien inspirere oss.

Tidlig på 1900-tallet gjorde Sørlandets stortingsrepresentanter jernbanen til en hovedsak. Den ble nasjonalt viktig og kronet med en uhyre viktig symbolsk seier da Stortinget for akkurat 100 år siden, med 86 mot 40 stemmer, vedtok å endre den planlagte strekningens navn fra Vestlandsbanen til Sørlandsbanen.  Er vi villige til å løfte fram toget som Sørlandets nye hovedsak?

Så bør vi hente opp igjen den store diskusjonen fra den tiden: Skal jernbanen gå inne i landet eller ved byene langs kysten? Økonomi og beredskapshensyn ga oss en trase som er lite hensiktmessig i dag.

Den nye Sørlandsbanen må gå langs byene ved kysten. Jernbaneverket foreslo å planlegge en ny høyhastighetstrekning langs kysten fra Porsgrunn – Stavanger, men regjeringen ofret ikke forslaget en linje i NTP.  Det er i og for seg flott at Stortinget nå likevel har samlet seg om en merknad som tar til orde for planlegging av sammenkobling av Vestfolbanen og Sørlandsbanen.  Men planlegging av videre trase sies det ikke et ord om – og det bevilges ikke en krone til å gjøre jobben.

På Stortinget står Venstre alene om å tenke lengre og større: I vår alternative NTP foreslås det midler til en ”særskilt utredning av forlenging av Vestfoldbanen til en kystbane til byene i Aust-Agder og videre til Kristiansand i første periode av planen”. Det gleder jeg meg til å gjøre til en hovedsak i valgkampen.  For at de neste 25 årene skal bli en ny stor tid for Sørlandsbanen.

Publisert i Artikler | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sykkel må bli en tapersak

Syklister har lett for å seg på seg selv som trafikkens myke og misforståtte ofre. Men i virkeligheten er vi syklister omsluttet av godvilje. I hvert fall i en sykkelby som min og så lenge vi ikke tar for mye plass.

(Kronikk i bladet Syklistene nr 1 2013, skrevet før Regjeringen la fram Nasjonal transportplan 12. april)

Image

Så på den siste mandagsmorgenen i februar, når jeg finner fram den danske bysykkelen min fra vinterlageret og et passende slips, vet jeg at jeg vil bli tatt vel imot overalt hvor jeg kommer den dagen. Bysykling er vår og sommer selv om det er minus fire og glatt, det er frisk luft mellom møtene og blid borgerkontakt.

Jeg er neppe den eneste som ofte føler at usedvanlig mange av de jeg treffer når jeg ruller sakte gjennom bygatene er i godt humør. Men så er det kanskje måten vi beveger oss på som beveger andre.

Aller størst er imidlertid godviljen på konferanser. Uansett om temaet er folkehelse eller transportplanlegging, byomforming eller klimautfordring: Mer sykling holdes fram som en viktig del av svaret. Alle ønsker det. Selv en grønn Venstre-mann kan bare glemme å vinne debatter med flest godord. Det er en overflod av dem. I disse velmenende diskusjoner vil alle egentlig alt.

Men bare i noen få av våre byer har sykkel virkelig blitt en vesentlig del av løsningen. Et besøk i København eller Amsterdam er en nyttig påminnelse om hvor liten plass sykkelen har i norske byer, selv når vi nedskalerer og trekker fra for å kunne sammenligne med våre forhold.

Årsaken er kanskje ikke åpenbar, men omtrent slik: Distriktstenkningen er fortsatt dominerende i norsk politikk. Og i distriktene er jo bilen viktigst. Derfor bygger vi for bilene – selv inne i byene. Mer bymennesker er vi ennå ikke blitt.

Asfalterte firefeltsveier er derfor en av de aller viktigste konkurransefaktorene i norsk politikk. Vi teller kostnader per veistykke i milliarder. Den som ikke lover noe dyrt nok, risikerer å tape velgere.

Slik er det ikke med sykkel – ennå. Gang og sykkelveier, eller i det hele tatt byomforming med mennesker i sentrum, er samferdselspolitikkens overskuddsprosjekter. Prosjektene er oftest små og koster bare de få millionene vi har igjen når veiene og de store kollektivprosjektene har fått sitt. Ikke noe parti har til nå sett en for dårlig sykkelpolitikk som en risikabel svakhet i sitt program.

Dette må vi syklister gjøre noe med! Første tiltak er å få fram at våre prosjekter koster dyrt, de også. På sykkelkonferansen i Trondheim i fjor lærte jeg at 6000 kroner per innbygger ser ut til å være et rimelig anslag på hva det koster å legge til rette for sykling i en by. Da sier det seg selv at de 507 millionene som ligger i året statsbudsjett er en helt utilstrekkelig bevilgning. Det rekker bare til tandemsykkelbyen Arendal-Grimstad og en småby til.

Fagetatene har lagt et godt grunnlag for en mer tilspisset diskusjon om prioritering når de i grunnlaget for ny Nasjonal transportplan insisterer på at veksten i og rundt de store byene må løses gjennom økt sykling, gåing og kollektivtransport.

Denne grønne tenkningen må imidlertid ikke begrenses til de store byene. Også mange små byer er overfylt av biler og fungerer på dennes premisser – i så stor grad at vi er berøvet de fine plassene vi mennesker trenger for opphold og hvile. Rundt de små byene vil ofte grunnlaget for et virkelig godt kollektivtilbud være svakt – og dermed blir tilrettelegging for den syklende aller viktigst: Fordi bussen ikke kommer til å gå ofte nok og det selv i våre små byer vil være for langt å gå.

Bare ved å løfte sykling som en nødvendig, stor og kostbar satsing vil det bli risikabelt for partiene ikke å følge med på hva som skjer på sykkelveien. Og da blir det endelig fart i feltet.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar