En verdifull vei videre

Av Hans Antonsen, stortingskandidat for Venstre i Aust- og Vest-Agder

(Kronikk i Fædrelandsvennen 11. april 2013).

Slik er det blitt i rike Norge: Vi orker ikke en gang prøve å vinne velgere med ulike verdier og hjertesaker. Det er så mye lettere å forsøke å kjøpe seg oppslutning, med å love mer enn andre til det aller meste.  Er det bare med overbud folk skal overbevises i 2013?

Nasjonal transportplan tyder på det. Den skulle legges fram før påske, men ble utsatt fordi Regjeringen trengte tid til et roadshow med lekre lekkasjer. På en måned er det lekket løfter om mer enn 250 milliarder kroner til fergefri E39 oppover hele Vestlandet, Intercity på Østlandet, storbypakker, opprusting av fylkesveier og mye mer. Aldri før er det gitt så kostbare løfter. Hvem som eventuelt får nei, blir først kjent når også planens baksider blir lagt fram i morgen.

Vi skal ikke gjøre det til et stort problem at Norge er rikt, og vi trenger jo bedre veier. Men jeg merker hvordan denne pengegaloppen fanger oss alle, blir det eneste som teller og dermed paradoksalt nok gjør debatten om framtida fattigere. For vi, opposisjonen, svarer stort sett på regjeringens løfter med å love enda mer, eller i hvert fall å levere det samme, bare fortere.

Arbeiderpartiet går til valg med slagordet «Vi tar Norge videre». Pussig nok sier de ikke ett ord om retningen. Hvor skal vi? Ingen steder. Og så tar de oss dit.

Og der skal det bli mer av alt! I 27 annonser illustreres Arbeiderpartiets budskap med søyler og linjer som strekker seg oppover, de viser de at den rødgrønne regjeringen har brukt mer penger på stort sett alle områder. Underforstått: Får vi fortsette, vil alt vokse videre.

Men ikke helt inn i himmelen. For himmelen over oss, forstått som en ydmyk erkjennelse av at noe er større enn våre veier og velfylte lommebøker, har ingen spesielt viktig plass i norsk politikk. Milliarder er blitt viktigere enn mennesker og miljø.

Jeg tror, eller rettere sagt, jeg vet etter hundrevis av samtaler med folk, at partiene er i utakt med betydelige deler av folket. Mange av oss deler ikke den politiske dagsorden som hver dag bestemmes i en hektisk dans mellom journalister, politikere og rådgivere i Akersgata og deromkring. Vi tenker nemlig altfor langsomt til å henge med i dette kortsiktige jaget.

I stedet gjør vi oss våre egne tanker om det som lenge har skjedd rundt oss: Hvorfor kan vi ikke ta oss råd til å bygge mer humanitet inn i de systemene våre moderne velferdssamfunn må ha, det er da ingen politisk nødvendighet at folk må sove ute under motorveibroer i minusgrader? Eller at asylbarn kynisk skal deporteres ut av Norge, til land de ikke kjenner?

Og uansett om vi ser verden som skaperverket eller en forunderlig evolusjon: vi er dypt bekymret over den passivitet Norge viser overfor klimaendringene.  Vi er selv storprodusent av den fossile energi som har gitt verden feber. Om ikke vi, med vår rikdom og kompetanse skal utvikle et klimavennlig samfunn, hvem skal vi da forvente vil gå i front?

Dette er en ny dagsorden som vokser fram, der mennesker og miljø er viktigst. Du kan se det på bøkene som gis ut: Journalisten Kathrine Aspaas treffer en nerve med «Raushetens tid».  Filosofen Guttorm Fløistad skriver om «Verdier i verditapets tid.» Kjente kristne gir sammen med nye stemmer, som den norske muslimske feministen Linda Alzaghari, ut «Gud er tilbake!” De har til felles at de vil gi vesentlige verdier en større plass i samfunnsutviklingen.

Du tenker kanskje at dette ikke gjelder de tøffe gutta i næringslivet. Tenk om igjen, mange av dem er på det nye sporet, de også. Business as usual vil nemlig ikke være mulig i framtida. Å fortsette som før ville, grunnet befolknings- og velstandsvekst, forutsette at vi i 2050 hadde tilgang til 2-3 jordkloder for å dekke ressursbehovet vårt.  Men det er og blir bare én.

I 2010 gikk derfor 29 store internasjonale selskaper sammen om å formulere Vision 2050, et program for at ni milliarder mennesker skal kunne leve godt og bærekraftig på denne ene jordkloden. Dette er i bedriftenes egeninteresse: Bærekraft er forutsetning for lønnsomhet. Derfor er Vision 2050 også her på Sørlandet blitt den viktigste inspirasjonen for omstillingen som skjer i prosessindustrien.

Av de sentrale aktørene i Vision 2050 var det norske, private pensjonsfondet Storebrand. Kontrasten til vårt statlige Pensjonsfond utland, Oljefondet, er stor: Fondet med våre felles sparepenger ble nylig kritisert for å investere så mye i kull, olje og gass at det ikke er i vår langsiktige finansielle interesse at verden endelig lykkes med en klimavennlig omlegging. Vi gambler med pengene som skal sikre framtida vår – og har satt penger på at verden skal mislykkes.

Folk er bekymret, men ikke bare det. I uroen ligger også en lengsel etter noe bedre, der vi også bruker rikdom og kunnskap til å skape mer menneskevennlige og bærekraftige samfunn. Disse tankene følger ikke partipolitiske skillelinjer; jeg møter enkeltpersoner i de fleste partier som deler dem. De er kanskje mest framtredende i Venstre, KrF og SV og minst i FrP. Av den grunn vil et regjeringsskifte fra Arbeiderpartiet til Høyre ikke ha så mye å si i seg selv.  Presset fra partnere vil bety mer.

Nye allianser kan også bygges. 52 organisasjoner står bak Klimavalg 2013. Den konservative kirken på Sørlandet har engasjert seg for både klima og tiggere. Søm kirke er dessuten det eneste sted jeg har hørt noen si at det vi nå trenger er en politikk som kaller på vår evne til godhet og kjærlighet.

For i den etablerte politikken blir for mye halvveis: Vi vet hvilke endringer som skal til, men fortsetter viljeløst videre likevel. Muligens unnskylder vi oss med at politikk bare er det muliges kunst. Vi har glemt Vaclav Havels vakre oppfordring om at vi må ”lære oss selv og andre at politikk også kan være det umuliges kunst, nemlig kunsten å forbedre seg selv og verden.” Det er som vi må minnes på hva den viktige verdien ansvar innebærer: Man må ta det. Man må stå for det man gjør.  Eller så må man holde opp med det.

Om htantonsen

Hans Antonsen er administrerande direktør for Kilden Teater og Konserthus. Tidlegare ordførar i Grimstad frå 2007-15.
Dette innlegget ble publisert i Artikler. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s