En verdifull vei videre

Av Hans Antonsen, stortingskandidat for Venstre i Aust- og Vest-Agder

(Kronikk i Fædrelandsvennen 11. april 2013).

Slik er det blitt i rike Norge: Vi orker ikke en gang prøve å vinne velgere med ulike verdier og hjertesaker. Det er så mye lettere å forsøke å kjøpe seg oppslutning, med å love mer enn andre til det aller meste.  Er det bare med overbud folk skal overbevises i 2013?

Nasjonal transportplan tyder på det. Den skulle legges fram før påske, men ble utsatt fordi Regjeringen trengte tid til et roadshow med lekre lekkasjer. På en måned er det lekket løfter om mer enn 250 milliarder kroner til fergefri E39 oppover hele Vestlandet, Intercity på Østlandet, storbypakker, opprusting av fylkesveier og mye mer. Aldri før er det gitt så kostbare løfter. Hvem som eventuelt får nei, blir først kjent når også planens baksider blir lagt fram i morgen.

Vi skal ikke gjøre det til et stort problem at Norge er rikt, og vi trenger jo bedre veier. Men jeg merker hvordan denne pengegaloppen fanger oss alle, blir det eneste som teller og dermed paradoksalt nok gjør debatten om framtida fattigere. For vi, opposisjonen, svarer stort sett på regjeringens løfter med å love enda mer, eller i hvert fall å levere det samme, bare fortere.

Arbeiderpartiet går til valg med slagordet «Vi tar Norge videre». Pussig nok sier de ikke ett ord om retningen. Hvor skal vi? Ingen steder. Og så tar de oss dit.

Og der skal det bli mer av alt! I 27 annonser illustreres Arbeiderpartiets budskap med søyler og linjer som strekker seg oppover, de viser de at den rødgrønne regjeringen har brukt mer penger på stort sett alle områder. Underforstått: Får vi fortsette, vil alt vokse videre.

Men ikke helt inn i himmelen. For himmelen over oss, forstått som en ydmyk erkjennelse av at noe er større enn våre veier og velfylte lommebøker, har ingen spesielt viktig plass i norsk politikk. Milliarder er blitt viktigere enn mennesker og miljø.

Jeg tror, eller rettere sagt, jeg vet etter hundrevis av samtaler med folk, at partiene er i utakt med betydelige deler av folket. Mange av oss deler ikke den politiske dagsorden som hver dag bestemmes i en hektisk dans mellom journalister, politikere og rådgivere i Akersgata og deromkring. Vi tenker nemlig altfor langsomt til å henge med i dette kortsiktige jaget.

I stedet gjør vi oss våre egne tanker om det som lenge har skjedd rundt oss: Hvorfor kan vi ikke ta oss råd til å bygge mer humanitet inn i de systemene våre moderne velferdssamfunn må ha, det er da ingen politisk nødvendighet at folk må sove ute under motorveibroer i minusgrader? Eller at asylbarn kynisk skal deporteres ut av Norge, til land de ikke kjenner?

Og uansett om vi ser verden som skaperverket eller en forunderlig evolusjon: vi er dypt bekymret over den passivitet Norge viser overfor klimaendringene.  Vi er selv storprodusent av den fossile energi som har gitt verden feber. Om ikke vi, med vår rikdom og kompetanse skal utvikle et klimavennlig samfunn, hvem skal vi da forvente vil gå i front?

Dette er en ny dagsorden som vokser fram, der mennesker og miljø er viktigst. Du kan se det på bøkene som gis ut: Journalisten Kathrine Aspaas treffer en nerve med «Raushetens tid».  Filosofen Guttorm Fløistad skriver om «Verdier i verditapets tid.» Kjente kristne gir sammen med nye stemmer, som den norske muslimske feministen Linda Alzaghari, ut «Gud er tilbake!” De har til felles at de vil gi vesentlige verdier en større plass i samfunnsutviklingen.

Du tenker kanskje at dette ikke gjelder de tøffe gutta i næringslivet. Tenk om igjen, mange av dem er på det nye sporet, de også. Business as usual vil nemlig ikke være mulig i framtida. Å fortsette som før ville, grunnet befolknings- og velstandsvekst, forutsette at vi i 2050 hadde tilgang til 2-3 jordkloder for å dekke ressursbehovet vårt.  Men det er og blir bare én.

I 2010 gikk derfor 29 store internasjonale selskaper sammen om å formulere Vision 2050, et program for at ni milliarder mennesker skal kunne leve godt og bærekraftig på denne ene jordkloden. Dette er i bedriftenes egeninteresse: Bærekraft er forutsetning for lønnsomhet. Derfor er Vision 2050 også her på Sørlandet blitt den viktigste inspirasjonen for omstillingen som skjer i prosessindustrien.

Av de sentrale aktørene i Vision 2050 var det norske, private pensjonsfondet Storebrand. Kontrasten til vårt statlige Pensjonsfond utland, Oljefondet, er stor: Fondet med våre felles sparepenger ble nylig kritisert for å investere så mye i kull, olje og gass at det ikke er i vår langsiktige finansielle interesse at verden endelig lykkes med en klimavennlig omlegging. Vi gambler med pengene som skal sikre framtida vår – og har satt penger på at verden skal mislykkes.

Folk er bekymret, men ikke bare det. I uroen ligger også en lengsel etter noe bedre, der vi også bruker rikdom og kunnskap til å skape mer menneskevennlige og bærekraftige samfunn. Disse tankene følger ikke partipolitiske skillelinjer; jeg møter enkeltpersoner i de fleste partier som deler dem. De er kanskje mest framtredende i Venstre, KrF og SV og minst i FrP. Av den grunn vil et regjeringsskifte fra Arbeiderpartiet til Høyre ikke ha så mye å si i seg selv.  Presset fra partnere vil bety mer.

Nye allianser kan også bygges. 52 organisasjoner står bak Klimavalg 2013. Den konservative kirken på Sørlandet har engasjert seg for både klima og tiggere. Søm kirke er dessuten det eneste sted jeg har hørt noen si at det vi nå trenger er en politikk som kaller på vår evne til godhet og kjærlighet.

For i den etablerte politikken blir for mye halvveis: Vi vet hvilke endringer som skal til, men fortsetter viljeløst videre likevel. Muligens unnskylder vi oss med at politikk bare er det muliges kunst. Vi har glemt Vaclav Havels vakre oppfordring om at vi må ”lære oss selv og andre at politikk også kan være det umuliges kunst, nemlig kunsten å forbedre seg selv og verden.” Det er som vi må minnes på hva den viktige verdien ansvar innebærer: Man må ta det. Man må stå for det man gjør.  Eller så må man holde opp med det.

Publisert i Artikler | Legg igjen en kommentar

Sørlandet er ennå ungt

(Kronikk i Fædrelandsvennen 10. januar, etter en invitasjon fra avisa om å reflektere rundt Aust-Agders framtid etter at det er klart at regjeringspartiene på Stortinget vil si nei til å la fire kommuner få flytte over til Vest-Agder).

Det var under en høyst offisiell middag i regi av Aust-Agder fylkeskommune at jeg nylig fikk mitt Agder-pass påskrevet, så jeg tar sjansen på å sitere det her: «Du skjønner ingenting av hvordan vi tenker her sør. Du er et misfoster!»  Muligens var den frittalende fylkestingsrepresentanten også i tvil om hørselen min, siden han fant det nødvendig å si det siste tre ganger.

Så med et ydmykt forbehold om at jeg kan ha misforstått alt:

Motstanden mot ett Agder synes massiv i Arendal og østover. Mange har dyp mistro til at en felles fylkeskommune vil føre til annet enn sentralisering rundt Kristiansand. Dessverre har det vært en del episoder som har gitt næring til skepsisen, den er ikke grunnløs.

Men det er lett å overse at motstanden over tid varierer i styrke: Den synker når regionale ledere blir tydelige og argumenterer for ett Agder. Når de samme lederne blir unnvikende eller fraværende, blir motforestillingene stående uimotsagt. Da er det fritt fram for frykten.

Våren 2010 var det god driv i prosessen mot ett Agder i begge fylkesting. Flere målinger viste at avstanden mellom ja og nei ikke var stor, bare noen få tusen stemmer. Fram mot valget i 2011 ble imidlertid den ene fylkespolitikeren etter den andre taus. Partitaktikk ble viktigere.

Dermed kunne nei-aksjonen «La Aust-Agder leve» kjøre på med den ene påstanden drøyere enn den andre. Stortingsrepresentantene de Ruiter og Godskesen avfeide at grensekommunene ville ha noen mulighet til å nå fram med en søknad om overflytting til Vest hvis det ikke ble sammenslåing. Regjeringens grundige prosess i ettertid har vist at de tok helt feil, spørsmålet var reelt åpent inntil det avgjørende møtet for noen få uker siden. Men før valget i 2011 skulle budskapet være: Det er trygt å stemme nei, alt vil bli som før. Og fra før har vi det som kjent greit. Det ble selvfølgelig brakseier i folkeavstemningen. Gratulerer med det.

Hvorfor dette tilbakeblikket når spørsmålet jeg er bedt om å si noe om er framtida til fylket Aust-Agder? Fordi det viser betydningen av et tydelig politisk lederskap i regionen – av folk som har fylket og landsdelen som sitt ansvar.

Jeg syns vi mangler dette i dag. I stedet møtes vi ordførere til det ene samordningsmøtet etter det andre. Ordførermøter går fint så lenge vi ikke trenger å gjøre annet enn å snakke godt om hverandre. Skal regionale konflikter løses, er vi ofte uskikket til oppgaven. For vi er og blir lokalpatrioter, vi er valgt for å være opptatt av vår egen kommunes ve og vel. Vi er dessuten meget vare for folkelige stemninger i egen by eller bygd. Noen ganger tenker vi vel som i «Javel, statsråd»: «I must follow them. I am their leader!»

Behovet for samordningsmøter oppstår fordi Aust- og Vest-Agder samarbeider tett. For de fleste praktiske formål er vi en landsdel mer enn vi er to fylker. Vi har en god regionplan sammen, men ikke noe sted å ta effektive flertallsbeslutninger for å gjennomføre den. Det er for eksempel kritisk viktig for Sørlandet å få til bedre likestilling. Men jeg er sosialliberal og min kollega Grundekjøn i Kristiansand er, slik jeg oppfatter ham, dypt konservativ. Vi blir ikke enige her. Sørlandet trenger at en av oss kan bli stemt ned – og så være ferdig med det.

I forrige periode var de viktige ordførervervene i fylkeskommunene, Kristiansand, Arendal og Agderrådet fordelt på KrF, Arbeiderpartiet og Høyre. Det skapte åpen konkurranse og dynamikk. I dag har Høyre alle verv. Det har muligens gjort partimøtene i Høyre viktigere, men i regionen har det heller blitt mindre enn mer driv.

Det vi trenger nå – spesielt i Aust-Agder – er fylkespolitikere som våkner og fyller lederrollen sin. Det er mange flinke folk der som er fullt i stand til det. Vi forventer mer enn passiviteten vi så i budsjettbehandlingen før jul: Aust-Agder fylkeskommune har et årlig budsjett på 1,6 milliarder. For de neste fire årene flyttet flertallet der på 600.000 kroner. I Grimstad flyttet vi til sammenligning på 44 millioner.

Strid om fylkessammenslåing og kommuneoverflytting har skapt oppmerksomhet om Agder på Stortinget, men saken er ennå ikke lagt fram av Regjeringen. Det er bare regjeringspartiene som på forhånd har avklart at de vil si nei til at de fire kommunene får bytte fylke. I dette ligger det en stor mulighet for Aust-Agder, kanskje for Vest-Agder også.

Fylket mitt bør straks be om å få bli frifylke med utvidede fullmakter. Det kan være å ta over oppgaver fra Fylkesmannen – som Norge er overmodent for forsøk med. Like interessant kan det være om Aust og Vest i fellesskap får lov til å løse sakene som gjør det vanskelig å være grensekommune i «feil» fylke – gjennom vedtak i felles fylkesting eller fylkesutvalg.

På Sørlandet bør vi også heve statusen det har å være fylkespolitiker. Det nye Sørlandstinget er satt sammen av ordførerne og stortingsrepresentantene. Det er opplagt at medlemmene av fylkesutvalgene også bør være med her.

Endringsprosesser på Sørlandet stopper ofte opp fordi utkantene protesterer. De føler seg oversett. Noen ganger har de rett i det. En idé som kan være verdt å undersøke, er å vri de to kompetansefondene i Vest og Aust, som samlet forvalter en milliard kroner, mer mot å støtte gode prosjekter på flankene i Agder. I dag går mye av regionens arvesølv til å støtte de to store statlige virksomhetene i Kristiansand, Arendal og Grimstad, nemlig sykehuset og universitetet. De to bør stortingsrepresentantene sørge for økte statlige bevilgninger til.

Disse forslagene kan synes små hver for seg. Jeg håper likevel de er verdt å diskutere. Vi trenger grep som gjør at vi får tilbake driven i landsdelen. Glem ikke at Sørlandet ennå er en ung landsdel; vi er bare i begynnelsen av noe. De store tingene vi har oppnådd, i de senere årene universitet, bedre veier, det digitale Agder, langvarig oppgang i leverandørindustrien og imponerende fornybar-omstilling av prosessindustrien er kanskje bare vår barndoms eventyr. Vi kan ha større øyeblikk i vente.

Publisert i Artikler | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Folkevilje mot folkevilje (eller: Gi alle litt, men ingen alt)

Søknadene om fylkesbytte fra fire kommuner i Aust-Agder er blitt en vanskelig sak for Regjeringen. Folkevilje står mot folkevilje i en bitter kamp lokalt. Når regjeringspartienes stortingsgrupper diskuterer saken uformelt i dag, må de ta inn over seg at et valg mellom alternativene som er fremmet vil bli galt uansett. 

(publisert på papir i Agderposten og Fædrelandsvennen 28.11.2012)

Ett valg, som mitt kommunestyre anbefalte i juni, er å følge folkeviljen konsekvent: Det kan ikke bli fylkessammenslåing fordi flertallet i Aust-Agder sa nei.  Men det bør bli fylkesbytte for Lillesand, Birkenes og Iveland fordi et klart flertall der har stemt ja til akkurat det. Dette er prinsipielt riktig.

Men kanskje også litt for kardemommebysnilt.

Følgene for resten av Aust-Agder fylke, min egen kommune inkludert, vil bli svært negative.  Muligens vil det også være usolidarisk: Tre eller fire kommuner som nyter godt av dynamikken rundt vekstmotoren Kristiansand får det som de vil. Kommunene øst for Arendal, som har større levekårsutfordringer, blir overlatt mer til seg selv. Fordi minifylkeskommunen de må forbli en del av, vil ha mistet mye av kraften til å hjelpe dem.

For Liv Signe Navarsete kan det heller ikke være et alternativ å opptre som en formyndersk tante Sofie, det vil si bruke tvang overfor oss stridende egder. Vel er sammenslåing av Agder-fylkene blitt anbefalt i utredninger i femti år, men akkurat nå har et stort flertall i folket i Aust-Agder sagt nei. Da vil tvang ikke føye sammen, men bli salt i et sår som ikke vil gro.

Stilt overfor et så vanskelig valg, er det påfallende at ingen forsøker å finne en tredje vei, et kompromiss der alle får noe, men ingen alt. De to fylkesordførerne våre foreslår ingenting. I stedet for en nødvendig regional debatt har vi fått en kamp kommune mot kommune.

Det finnes et unntak fra tausheten. Neppe tilfeldig var det Erling Sande, leder av energi- og miljøkomiteen på Stortinget, fra samme parti og fylke som kommunalminister Navarsete, som plutselig interesserte seg for Agder.  I en artikkel skisserte Sande et kompromiss: Agder-fylkene slås sammen, men det nye Agder blir samtidig et prøvefylke som får overta mye av Fylkesmannens myndighet og andre statlige oppgaver.

Norge er overmodent for slike forsøk. Når den statlige detaljstyringen av lokaldemokratiet åpent kritiseres av statens egne fylkesmenn Øystein Djupedal (på Arendalskonferansen i juni) og Anne Enger (VG i høst), må vi ha vært på feil spor lenge. Det ville være en gavepakke til Agder å få prøve ut et bedre folkestyre her.

Sandes forslag baserer seg på tvang. Derfor er det uaktuelt. Men det er interessant å fortsette høyttenkningen. Jeg tror vi trenger et videre løp som er romslig nok og som går sakte nok til at god vilje og tillit får vokse fram.

Hva om staten inviterer Aust- og Vest-Agder til å delta i et felles frifylkeforsøk?  Det kan få Fylkesmannens skjønnsmyndighet, rett til å oppnevne styre til Sørlandet sykehus og andre statlige oppgaver.  Til å lede frifylket Agder velger de to fylkestingene et felles fylkesting, som bør være stort nok til at alle partier får bli med.

Så kan Aust- og Vest-Agder selv bestemme hvilke av de ordinære oppgavene som skal styres i fellesskap.  Alt eller noe. Felles satsinger i Regionplan Agder er opplagt. Godbiten for grensekommunene: Arealsaker, videregående skoler, kollektivtransport og annet som gjør det ønskelig å bytte fylke, styres av det felles frifylket.

Så lenge dette forsøket pågår, er det ingen grunn for de fire å bytte fylke. Et forsøk kan pågå til valget i 2015, eller avsluttes før hvis det ikke fungerer godt.

Det lett ironiske i denne betente debatten, er at vi langt på vei allerede er ett Agder. Så mye samarbeider vi.  Men makten ligger ikke hos våre folkevalgte så mye som den ligger hos våre to dyktige fylkesrådmenn. De koordinerer det meste, vi politikere møtes i samordningsgrupper og prater mest uforpliktende – fordi vi ikke har mulighet til å gjøre felles, forpliktende vedtak. Det er på høy tid at også vi skaffer oss et ordentlig demokrati.

Publisert i Artikler | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dobbeltspor til framtida

Hva er det som går av NHO Agder? På en togkonferanse nylig sa jeg at Sørlandets arbeid overfor Storting og regjering i forbindelse med NTP til nå har vært preget av ”ensidig fokus på vei og lite snakk om tog.”  Det er knapt noen nyhet, det bør være velkjent at Venstre og jeg vil ha satsing på både vei og tog.

Men uten at de hørte meg på konferansen og uten å ha et eneste  holdepunkt i det Fædrelandsvennen skrev etterpå, har NHO Agders folk gått til angrep på meg.  En ting er at seniorrådgiver Trond Madsen opptrer som villstyring i sosiale medier (”Antonsen sporer av”, ”snakker ikke sant”, ”bortimot pinlig”, Twitter 25.04). Mer alvorlig syns jeg det er at direktøren for det hele, Siri Mathiesen, setter sitt navn under et innlegg 28. april der hun stempler meg som en som ”vender ryggen til de prioriteringene resten av landsdelen står samlet om”. Nåde den som kommer med nyanser!

Jeg har ikke sagt eller ment at vi skal snakke mindre om vei, jeg vil bare at vi skal snakke mer om tog.  I tillegg!

Siri Mathiesen påstår også at ”Antonsen harselerer med engasjementet for en trygg og møtefri vei mellom Kristiansand og Stavanger. ” Det er ganske grovt.

Jeg støtter opp om alle veistrekningene landsdelen har prioritert i arbeidet med NTP, ikke minst E39 i Vest-Agder, som kanskje haster mest. Årsmøtet vårt på Lindesnes i år vedtok at ”Venstre vil ha møtefri og firefelts vei som standard gjennom Agderfylkene og videre til Stavanger”.

At dette må være et langsiktig mål, innrømmer selv NHO: ”Vi er naturligvis klar over at trafikkgrunnlaget er sterkt varierende langs strekningen, og det vil derfor også være urealistisk å se for seg at man skulle få en komplett firefeltsløsning innenfor kommende NTP-periode”, skrev Siri Mathiesen og fylkesordfører Bjørgulv S. Lund tidligere i år.

Det var nettopp dette trafikkgrunnlaget jeg viste til da jeg sa at  ”ingen med troverdighet kan si at firefelts vei vest for Vigeland er prekært”.  Det begrunner jeg slik: Årsdøgntrafikken (ÅDT) der er 4-5.000.  På 2/3-feltsveien mellom Arendal og Grimstad er ÅDT nå 16.000. Men veien er ennå god nok, selv om trafikken til tider er tett.

Vi må tåle en åpen debatt om hva som mest sannsynlig kan overbevise Stortinget i 2013: Fire-felt over alt eller noen steder 2/3-felt som senere kan utvides? Jeg ville ikke vært skråsikker på at et krav om firefeltsvei uten tilstrekkelig trafikkgrunnlag, i strid med vegvesenets faglige vurderinger, er den beste strategien i en knallhard kamp med andre landsdeler.

Det er helt umulig å bygge seg ut av trafikkveksten med bare bilveier.  Derfor er viljen i NTP-forslaget til å satse på kollektivtrafikk og vurdere store jernbanesatsinger større enn noen gang.  Nasjonalt foreslås det nye skritt for å koble sammen Sørlands- og Vestfoldbanen, og høyhastighetsutredningen peker ut Oslo – Kristiansand – Stavanger som den mest interessante lyntogstrekningen.

Her burde Agder vært på hugget, men det er vi dessverre ikke.  At det offentlige har valgt å kalle sin påvirkningsaksjon mot NTP for “Vegaksjonen» sier mye.  Om manglende forståelse for at tid vil bli det aller mest verdifulle for folk og at en attraktiv region derfor må ha transport som bringer deg fra bysentrum til bysentrum mens du kan gjøre andre ting. ”Vegaksjonen” er også et uttrykk for at de flotte målsetningene i Regionplan Agder ikke blir fulgt opp: Her står det at klimahensyn skal være et overordnet krav i alle regionale og lokale samfunnsbeslutninger og at vi skal ha en fremtidsrettet strategi for jernbaneutvikling i Agder.

NHO nasjonalt mener gode ting om tog. Problemet for Agder er at den lokale NHO-avdelingen til nå har brydd seg lite om annet enn vei. NHOs dyktige veilobbyist Knut Dannevig sa det rett ut på KS Agders høstkonferanse i fjor: “Vi vil helst ikke ha for mye snakk om tog, vi føler det kan ødelegge for vei”.

En god strateg justerer kursen mot mål underveis når forhold endres.  Økt realisme i tog tilsier at vi heretter bør drive påvirkningsarbeid langs et dobbeltspor. Det vil også vise en landsdel som er på høyde med nasjonal tenkning. Med bare ensporet veitenkning blir vi fort stående og vente i tett, kryssende trafikk inn mot Stortinget.

Må jeg dessuten helt til slutt få legge til at det er noe nær meningsløst å beskylde Venstre og meg i å falle for fristelsen til å fri til togentusiaster. Vi er togentusiastene.

(Les også lederen i Fædrelandsvennen 25. april: Glem ikke jernbanen)

Publisert i Artikler | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

På en lys sommerdag har vi sett inn i det dypeste mørke

Appell etter fakkel- og blomstertog i Grimstad 26.07  til minne om ofrene for terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22.07.11

Oppmøtet for fakkeltog i Grimstad 26.07.

Et folkehav på torget i Grimstad før toget går til Kirkeheia

Kjære medborgere i Grimstad,

kjære venner av byen som er med oss her i dag

og framfor alt: Kjære medmennesker!

På en lys sommerdag har vi sett inn i det dypeste mørke.

Først skjedde det aller verste som vi innerst inne har fryktet kunne skje, fordi vi i et sted langt bak i bevisstheten vet at også vi lever i terrorens tid.  En bombe plassert midt i hjertet av det norske demokratiet, rettet mot regjeringen og alle i departementene som jobber for Norge.  Mange døde for demokratiet og det åpne samfunnet fredag ettermiddag i Oslo.

Så skjer det som er så grusomt og forferdelig at ingen har kunnet forestille seg det. Bortsett fra en. Med kynisk ondskap ble en etter en av vår framtid drept. Ungdom som var samlet på leir på Utøya, nettopp fordi de ikke er likegyldige eller bare opptatt av seg selv.  AUF-erne var på leir fordi de engasjerte seg for en bedre verden.  Så blir de rammet av det verste av verdens vondskap.

Uavhengig av politisk farge, det er slik ungdom vi bygger vår framtid på.  Vi har ingen å miste, men har likevel mistet så mange.

Vi er i sinne, men mest av alt er vi i sorg.

Vi føler inderlig med alle som har mistet sine nærmeste.

Midt opp i all sorgen må vi være takknemlige for – ja, kunne føle på gleden over –  at våre fire fra Grimstad på Utøya reddet livet og er kommet hjem.

Åse Louise og Knut Johan,

Andrea og Sigurd,

vi deler sorgen over vennene dere har mistet.  Og vær sikker på en ting; Grimstad er med dere og vil støtte dere i alt.

—-

Norge vil ikke bli det samme etter terroren på fredag. Men de siste dagene, med hundretusener av deltakere i markeringer som denne, har vist at det er vi som bestemmer hva Norge nå blir. Vi er folkeviljen, og den er sterk. Vi vil forsvare og styrke de verdiene vi er så stolte av.  Vi skal møte angrepene på demokratiet vårt med mer demokrati, mer åpenhet og mer engasjement.  Derfor er det også lys i mørket.

Så kan vi igjen spørre oss: Hva skal vi kjempe med, hva er vårt våpen?  De fleste av oss har jo ikke flere ord igjen, i hvert fall ikke akkurat nå. Men vi kan kjenne på verdiene og følelsene som har fått tårene til å flomme de siste dagene.  Og vi kan ta medmenneskene som står ved siden av oss her i hånden og kjenne på styrken som samholdet gir. Med medfølelse og samhold kommer vi langt.

Og slik kan vi også hedre minnet til de mange som har mistet livet: Ved å dyrke kjærlighet, respekt og toleranse så sterke at disse verdiene overvinner ondskapen.

Er det naivt? Nei, for i et samfunn der hver og en av oss dyrker disse verdiene, blir det vanskeligere å bli gående alene, dyrke vrangforestillinger, og miste kontakten med rett og galt.  Det er vårt vern mot vold.

Så skal vi ikke glemme at AUF-erne på Utøya ble valgt som mål fort terroren fordi de, heldigvis i likhet med de aller, aller fleste av oss, mener at alle mennesker er like mye verd. Uansett land de bor i, kultur de lever under eller religion de tilhører.

Så finnes det dessverre også fundamentalister og ekstremister i alle deler av verden som vil bekjempe likeverd og menneskeverd med vold.  Jeg tror at et land som viser at det virkelig går an å leve sammen i åpenhet, i respekt og toleranse også er et sterkt argument mot at disse menneskefiendtlige miljøene kan vinne oppslutning. Det er også en oppgave vi har.

—-

Det er et gripende oppmøte her.  Det gjør meg sikker på at lyset vil overvinne mørket og at sår vil gro. Men la oss gjøre alvor av det vi lover hverandre her i dag.  Første prøve er 12. september.  Da er det valg.  Finn deg et parti å stemme på og delta!  Grimstad er en av 20 kommuner der 16 og 17.-åringer har stemmerett i år. Det har vi fått lov til fordi vi vil ha mer demokrati og mer engasjement i Grimstad.

Til dere unge vil jeg si: Bruk denne nye stemmeretten! Og til alle dere andre:  Det er ungdom på alle partiers lister. Stem dem inn!  Da vi vil vi vise at verdiene vi føler ble angrepet på den forferdelige fredagen 22. juli forsvares i det daglige.  Da forbedrer vi Norge.

Takk!

Publisert i Taler | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Uspiselig kritikk

Penger er heldigvis ikke alt her i verden. Skribent og tidligere sjefredaktør Finn Holmer-Hoven er et eksempel på alt som kan utrettes med bare en skarp penn og et surt sinn.

(Publisert i Fædrelandsvennen 15.04.11)

Det hadde vært greit nok det, hvis det ikke var for at Holmer-Hoven i sine artikler så konsekvent vrir og vrenger på fakta, kommer med usannheter og åpenbart bare forakter nyansene som virkeligheten er full av. Alt for å kunne male sine fordomsfulle sort-hvitt bilder der samfunnsaktører alltid skal framstilles som de reneste idioter.

Jeg har i løpet av mine år på Sørlandet truffet en hel del som ikke tør si det de mener i frykt for å bli skjelt ut av Holmer-Hoven. Det er et litt trist paradoks at en mann som jeg antar begynte å skrive for å ta et betimelig oppgjør med en lukket og unnfallende kultur på Sørlandet, nå mer enn noen annen bidrar til at folk tier stille eller lar være å prøve seg på en flombelyst offentlig arena. Han er blitt en skrivende jernhånd fra Jante.

Finn Holmer-Hoven har nylig latt det gå ut over fylkespolitikere og universitetets ledelse, og onsdag var det altså vi politikere som takket ja til en middagsinvitasjon som fikk unngjelde.  I Holmer-Hovens bilde er jeg en av politikerne med ”naivitet og frynsete integritet”, ”dårlig skjønn og manglende integritetsbevissthet” og ”etisk kompass ute av drift.” Uten å ha vært til stede i den omtalte middagen hos Tønnevold, fastslår Holmer-Hoven likevel at det er skapt ”uformelle bindinger og bånd til politikere i en intim privat sfære som før eller senere får betydning for hans virke som sentral næringslivsaktør”. Hva vet han om det?

Ingenting er viktigere for meg som politiker enn min uavhengighet og integritet. Derfor syns jeg slike middagsinvitasjoner kan være etisk vanskelige. Det er all grunn til å være på vakt, og jeg takker som regel nei. Dette har jeg da også sagt klart fra om til flere aviser og NRK, jeg har fortalt åpent og detaljert om mine vurderinger for og mot å si ja, men det passer selvfølgelig ikke i Holmer-Hovens bilde å nevne at en politiker er opptatt av etikk, han skriver i stedet at vi ”bare lirer av oss tanketomme svar”.  Så manipulerer han videre med å referere en aldeles ubehjelpelig uttalelse fra stortingsrepresentant Ingebjørg Godskesen om at hun mener dette ”er et privat selskap og ikke noe hun gjør som politiker”, hvoretter vi alle tillegges denne oppfatningen.  Jeg har imidlertid vært meget tydelig på at jeg ble invitert som og møtte som Grimstads ordfører.

Det blir bare dumt når Holmer-Hoven hevder det hadde blitt månelyst om Kjell Inge Røkke hadde invitert stortingspolitikere fra Ap og Frp til middag hos seg. For Røkke har gjort akkurat det – han var ikke snauere enn at han inviterte hele Stortingets næringskomite da jeg var statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet (jeg husker ikke lenger om jeg ikke var invitert eller takket nei).  Det er heller ikke lenge siden næringsminister Trond Giske var i middag hos samme Røkke.

Holmer-Hoven frakjenner både den som inviterer og inviterte noen som helst vilje og evne til å kunne håndtere situasjoner som kan reise etiske spørsmål. Med formuleringen ”upolitisk kveld” mente nok ikke tønnevoldene annet enn at vi ikke skulle diskutere saker. Men i Holmer-Hovens verden kan ikke omtanke og godhet tenkes å eksistere i romslige hus, der finnes bare durkdrevne kapitalister med kyniske motiver.

Hvis måltider bare kunne serveres med kynisme, ville nok virkeligheten vært verre enn selv Holmer-Hovens beskrivelser av den. Rådmann Aglen og jeg har for eksempel de siste månedene invitert tre redaktører til lunsj, deriblant Fædrelandsvennens Eivind Ljøstad. Vi tiltrodde hverandre integritet, men kan jo ikke underslå at avisen skrev om ”Grimstads nøkkelrolle” to dager etterpå og noen måneder senere gjenåpnet sitt Grimstad kontor. Så skulle Holmer-Hoven ha rett i at det ikke finnes noen gratis lunsj, er det i så fall utrolig hva en kan få utrettet for bare 3-400 kroner.

Publisert i Artikler | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Velkommen hjem, verdensmester!

Taler til Thor på folkefesten i Grimstad 11. november 2010.

Folkefesten i Grimstad 11. november 2010.

Tale til Thor Hushovd 11.11.2010

Kjære Thor! Velkommen hjem, verdensmester!

Denne dagen har vi venta på lenge! For vi, folk i Grimstad, på Sørlandet og i Norge, er så utrolig stolt av deg! Det hører du på folkets jubel her!

Det er vanskelig å finne ord som er store nok. Vanligvis er noe av det fineste en kan si til mennesker som har gjort utrolige prestasjoner, at de har skrevet seg inn i historiebøkene.  Men det har jo du gjort for lengst.  Du har i så mange år oppnådd så mye at det også før verdensmesterskapet bør stå side opp og side ned om deg i både Grimstads byhistorie og norsk idrettshistorie.

Les videre

Publisert i Taler | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Åpningstale Campus Grimstad 2010

Deres kongelige høyheter, Fylkesmann, kjære alle sammen!

I dag kjenner vi veldig sterkt gleden over at denne funksjonelle perlen av et lærested nå er høytidelig åpnet! Betydningen Campus Grimstad vil ha for Arendal-Grimstad og betydningen Universitetet i Agder vil ha for landsdelen vår i årene framover, kan vi i dag bare ane. Men det aner meg at den betydningen neppe kan overdrives.

Framtiden er jo alltid ukjent. Det er menneskers valg og vilje som skaper den framtid som så blir til historie, og som vi, først når vi ser tilbake, kan se de lange linjer i. Her er en:

Les videre

Publisert i Taler | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar